Mannen som ikke kokte poteter. Om Hans Kristian Eriksen (1933-2014)

Første pinsedag 2014 vandra faren min, Hans Kristian Eriksen videre. Denne teksten handler om ham. Stykket er skrevet som et foredrag til Historisk Seminar høsten 2012 (for Historisk forening i Tromsø).

– Ka i f.. e det du holder på med, det her er ikke bokkstava, gutt! Det var den eldste broren til faren min som uttrykte seg sånn da han oppdaga at den voksne lillebroren var begynt å bygge ut på hytta i Komagvær. Det han gav uttrykk for var familiens manglende tru på Krestjan sine praktiske evner – og en understreking av at familien så på språk og skrift som hans verktøy i verden.

Ofte når noe blir sagt om han Hans Kristian, far min, – eller han Krestjan, som var det navnet han vokste opp med, så er vi enige om at han hadde stor arbeidskapasitet og et allsidig interessefelt. Han hadde mange ideer – og en god del av ideene blei noe ut av.

Han var, fra starten av, en intellektuell – på sin egen måte. I treårsalderen kunne han lese, og tidlig begynte han å drømme om å ha ”et helt rom fullt av bøker”. En overdådig visjon for en pojk som vokste opp med foreldre og åtte søsken i bakrommet på onkelen sitt varangerhus i Indre Kiberg, i Vardø Herred.

Men lesing og drømmer til tross, mesteparten av barndommen blei levd gjennom lek og nysgjerrig utforsking av verden i Varanger. – Ikke heilt sjelden med mulighet for dramatiske konsekvenser hengende i horisonten. For verdenskrigen hang tungt over en viktig del av oppveksten hans. Bortskjemt klarte han også å bli, under de knagre kåra i mellomkrigstida og krigstida. Alt det beste de kunne skaffe, det fikk han Krestjan. Brød og poteter fikk han, og frukt og vitaminer om det fantes. De hadde ikke heilt trua på at lille Krestjan skulle vokse opp, svakelig som nyfødt og nød-døpt som han blei på Vardø sykehus – av Søster Martha.

Onkelen som familien bodde hos, Rikard Lind, var lærer (fra lærerskolen på Nesna). Sjøl om han Krestjan som guttunge hang i hælene på faren, båtbyggeren Reidar Eriksen, så blei nok på mange vis også onkelen et forbilde for guttungen. Rikard var en språkkyndig mann med bøker i hylla si. Det var også han som lånte penger til femtenåringen da han forlot fiskebåten for å ta seg fram i utdanninga sin verden.

Mange av egenskapene og evnene sine hadde han Krestjan i fra mora, Elida Malin.
Elida var en dyktig brevskriver, og hun var oppmerksom på alt rundt seg, både natur og mennesker. Flink til å lytte – folk i lokalmiljøet kom til henne med sorger og bekymringer. Hun trengte ikke si så mye, det var nesten nok at hun hørte på.
”Ho var snill, ho Ellida”, sa folk.

En gang i sitt ikke alt for lange liv var hun på besøk på Senja. Og for en skatt hun fant ute i hågene – planter og vekster hun aldri hadde sett og som hun bar tilbake til huset i kjoleforkleet sitt for å få navn på og kunnskap om.

Det er der vi ser det. Gløden bak og gleden ved oppdagelsene, jakt etter kunnskap, interesse for alt rundt seg – naturen spesielt, omsorgen for lokalmiljøet, evnen til å lytte – og evnen til å formulere seg. Det samme hos mor og sønn.

Tidlig tenkte han seg at han skulle bli lærer og forfatter, og det var den veien det gikk. Blant annet – og etter hvert. Men kanskje var det ikke så lett å tro på ei slik framtid da skolegangen punkterte etter bare noen uker i første klasse, høsten 1940. Nazistene okkuperte skolen og skoleinternatet i Kiberg, og læreren engasjerte seg i annen innsats for framtidas samfunn (som partisan). Fast skolegang fikk han Krestjan igjen fra femte klasse av, men etter sjuende klasse var folkeskolen over. Noen konfirmasjon var det ikke snakk om, sådan var ikke familiens økonomiske situasjon.

Så blei det fiske, før han reiste til Svanvik folkehøgskole. Skolen var evakuert fra Pasvik i Sør-Varanger til tyskerbrakker i Finnfjordbotn i Troms. Neste år var det Trondarnes folkehøgskole ved Harstad. Etter påfølgende puggekurs og opptaksprøve, begynte han som syttenåring på Lærerhøgskolen i Tromsø.

I Tromsø var han både en lesehest, og aktiv i studentmiljøet. Dessuten hadde han skaffa seg kamera, og var frilansjournalist for avisa Tromsø. Det var også i Tromsøbyen at han siste året på lærerskolen møtte Senja-jenta som han gifta seg med, etter fullført lærerutdanning. Da var han 21 år gammel. De flytta til Stonglandet i 1954, en ledig lærerpost på omgangsskolen venta på den ferske læreren.

Unge Erna, hun hadde hørt om Hans Kristian allerede flere år tidligere. Hun gikk på Trondarnes folkehøgskole året etter ham, og fikk høre lærere fortelle om denne gutten fra Kiberg som hadde vært elev på skolen året før. Få år seinere bodde familien – som da var blitt fire – på hybel i Trondheim, mens Hans Kristian studerte norsk og historie og Erna jobba i en barnehage. Så kom de tilbake til Stonglandet og Senja.

Han knytta seg til Senja, til det bofaste folket. Til ei slekt med bokførte røtter som bukter seg langsomt bakover gjennom hundreårene, sørover landet og nedover Nord-Europa. Så forskjellig fra fiskeværet i Varanger, der russer var gift med finne, same med nordmann, der finsk var dagligspråket for de fleste, og få familier hadde levd mer enn en generasjon eller to i området. Heller ikke pappa sin familie. De kom så mange steds fra. Han vokste opp uten besteforeldre i live, og med foreldre, onkler og tanter med sterk lojalitet til Norge, landet de sjøl var født i. Finsk var arbeidsspråk og voksenspråk, men til ungene snakka de bare norsk.

På Senja blei det mange tura i naturen – interessen for blomster, fugler og friluftsliv hadde han med seg. Av de mange vandringene i naturen blei det bøker, – dokumentarskildringer med fine foto. Etter hvert også bøker med historisk perspektiv. Og partisanbøkene, som ble skrevet etter tallause samtaler og vandringer på Varanger-halvøya sammen med onkel Rikard – den gamle partisanen.
Og så kom skjønnlitteraturen, noveller med historiske tema. Novellene pressa seg fram etter mye arbeid med kildemateriale – blant annet for boka ”Fra veidemann til fiskarbonde. Bygdebok for Dyrøy, Sørreisa og Tranøy” som skulle komme ut i 1977. Men også etter innsamling av materiale om finske og kvenske innvandrere, om skoltesamer (østsamer) og om samer på Senja.

Forfatterskapet brakte ham inn i Den norske forfatterforening, der han var styremedlem og medlem av det litterære råd og måtte lese og vurdere det meste som blei gitt ut av skjønnlitteratur i Norge. Han kom tidlig med i Nordnorsk forfatterlag. Forfatterlaget blei danna i 1972, en viktig hendelse for forfattere i landsdelen. Og forfatterlivet brakte ikke bare med seg verv, men også turneer, opplesninger og foredrag. Samt turer for Folkeakadademiet, gjerne med hans eget lysbildeshow – med bilda fra naturen i Troms og Finnmark.

Etter hvert blei det samarbeid med NRK også. Han skreiv manus for og var med som konsulent under innspillinga av barne-tv-serien ”Barna på Stangnes”. Og han hadde et mangeårig nært samarbeid med NRK-profilen Hans Christian Alsvik – de reiste rundt i Troms og Finnmark og lagde naturprogram for statskanalen. Eller de satt i ivrig samtale i sofaen heime på Eidet, mens de drakk kaffe og spiste Erna sine hveteboller med Varanger-molte.

Naturen var ikke bare en arena for eget friluftsliv for han Hans Kristian. Han var også framsynt og ønska å beskytte og bevare naturområder som nasjonalparker for framtidige generasjoner. Han blei utnevnt til Ånderdalen nasjonalparks far, noe vi har hatt artighet med i familien. Og han var gjennom en mannsalder en aktiv pådriver for å få oppretta Varanger nasjonalpark, som fra 2006 har vært en realitet. I tillegg til dette var han i landsstyret for Norges Naturvernforbund i noen år.

Hans Kristian hadde fartstid i partipolitikken også. Han var med i startfasen for Sosialistisk Venstreparti, og satt i kommunestyret og på fylkestinget for partiet i flere perioder. Da han måtte reise på fylkestingssamling i stedet for å delta i svigermors 80-årsdag, erklærte svigermor Sigrun på Stangnes at det var greit, dersom han klarte å skaffe sykehjem til kommunen. Hva som skjedde på fylkestingssamlinga, det veit jeg ikke, men sykehjem fikk vi – og det hadde både mormor Sigrun og pappa Hans Kristian glede av.

Organisasjonsarbeid er viktig lokalt også. Han var aktiv i arbeidet med å skipe til et idrettslag i bygda. Der dreiv vi med ski og orientering, og vi hadde allsidig ”trening” i gymsalen og svømmebassenget flere kvelder for uka, med bygdefolk fra idrettslaget som instruktører. Den gang idrettslaget var nytt, var heile familien med på å arrangere løp og renn, vi trakka løyper, solgte pølser og satt i sekretariatet. Vi blei nok oppdratt til i langt større grad å være arrangører og organisatorer enn framskutte idrettsutøvere. Litt farting rundt på skirenn og orienteringsløp blei det. Men det var friluftslivet som i langt større grad blei tatt vare på – med skiturer og fotturer i Ånderdalen, Stonglandsmarka og Vassvikdalen, og vandring i Komagdalen i Varanger hver eneste sommer.

Til Varanger vendte han stadig tilbake. For å møte folk, for å gå i terrenget, fiske i elva. Gå til Gironjänke, Lutsi og Gårsjok. Plukke bær. Tenke. Å gjøre det han gjorde i oppveksten – bortsett fra å jakte med våpen. De siste femti åra var det kamera og penn som var med i marka, sammen med kaffekjel, en halv stomp og et glass med HaPå. Mange av turene var med familien – og familie, det hadde han mye av.

Han blei far til tre og bestefar til åtte, onkel til svært så mange og lærer for en heil horde. Han hadde oss tre døtre, men ingen sønn (bortsett fra Ånderdalen Nasjonalpark). Så lenge han var frisk og rask, så var det mange av oss rundt ham som kjente seg utvalgt, som kjente seg som ”glunten hannes Eriksen”. Som fikk være med på fjelltur og fisketur, fotosafari og skitur med bål og søt kakao. Som fikk se svana og ørna ”in natura”. Som fikk liste seg fram til bredden av bekken og slippe kroken nedi, med hviskende instruksjon i bakgrunnen: ”slipp taumen nedover strømmen. Dra sakte oppover…”. Eller som fikk oppmuntrende beskjed om å løfte kameraet og ”ta det bildet”. Det viktige var ikke å ta det beste bildet sjøl. Motivet var det sentrale, og at nye generasjoner øvde opp blikket for fotografiet.

Pedagogen i han fornekta seg aldri. Ikke bare som skolelærer, turkamerat, fiske- eller fotoinstruktør var det viktig, men også i møte med skrivende mennesker. Mange er de som har fortalt meg at de første famlende forsøka som skribenter på vei mot publisering var støtta og oppmuntra nettopp av han Hans Kristian. Spesielt etter at han omsider sa opp rektorjobben og gav seg kulturarbeid heilt i vold.

Vi har fortsatt et rom i huset heime som kalles ”Årbokrommet”, etter at det en gang i tida var et slags kontor for alskens prosjekter utgått fra Hans Kristian si hand, blant anna Årbok for Senja. Der satt vi også med PR-arbeidet for Nordnorsk Magasin da det skulle komme ut i 1978. Magasinarbeidet tulla så raskt på seg at det fylte både spisebordet og salongbordet i stua, et hjørne av kjøkkenbordet, fleire stoler i stua og kjøkken, – og senga på soverommet i de periodene han hadde isjas. Det blei litt meget – magasinet og årboka flytta ut fra huset i Pegasusveien, og levde og utvikla seg videre i bedre egna lokaler – og med flere hender som kunne delta i prosjekta.

I bygda var han før i tida en altmulighjelper for folk som trengte støtte ut i det teoretiske. Brevskriver og orakel, og også den som folk ringte til dersom de så ei skada ørn eller fant en død oter. Fryseboksen vår blei etter hvert så full av døde dyr – som kanskje kunne stoppes ut – at mamma Erna donerte den til bygdemuseet.

Han var også fast intervjuobjekt for lokalmedier om allehånde tema, en inspirator for mange og et forbilde for enkelte av ungdommene som vokste opp i bygda. Han engasjerte seg også for det samiske på Senja, blant anna som medlem av Senja Sameforening.
Hans Kristian var forlegger også, først gjennom et samarbeid mellom Nordnorsk forfatterlag og Tiden norsk forlag (der han gav ut sine egne bøker). Etter hvert overtok Nordnorsk Magasin som utgiver, før så Nordkalottforlaget blei etablert. Mange nordkalottbøker kom fra forleggeren, gjerne bøker med historisk tema.

For historie er viktig. Han fortsatte med å understreke det fram til det siste. På Sør-Senja blei et bygde- og historielag starta, ikke uten Hans Kristian si medvirkning. I Senja Historielag var han i mange år hardt arbeidende, men ubetalt styreleder. Arbeidet med historie, kulturvern og museum var en stor del av livet hans, både oppdrag for andre museer i landsdelen, og arbeidet med lokale museumsavdelinger. Spesielt var museumsarbeidet i Skrolsvika viktig for ham. Han brukte også mye tid på samtaler med eldre folk på Sør-Senja, mange timer med slike samtaler på lydband blei arkivert.

Historie er ikke bare skriftlige kilder og muntlig fortelling. Historia ligger også i landskapet. Hans Kristian var en ivrig amatørarkeolog med blikk for fortida i terrenget. Mange var de sommerukene han vandra på Senja og i Varanger sammen med arkeologer fra Tromsø Museum, for å registrere kulturminner. Jernaldergårder og nausttufter, gravhauger og hellekister, samiske fangstanlegg og urgraver. Han var opptatt av de som var her før. Ikke for å dyrke fortida, men for å lære av den i samtida, og kanskje legge grunnlaget for noe bedre i framtida.

Han Hans Kristian var allsidig, og han hadde den store arbeidskapasiteten som først nevnt. Men ingen klarer alt. Det var ikke han som lagde middag og sørga for klesvask og husvask, det var ikke han som bakte til selskap og sammenkomster. Det var ikke han som var med på skoleturer og korpsturer i min oppvekst. Da var han gjerne på en turne på Nordkalotten, i et arkiv i København eller på et møte i Oslo. Men vi er mange som fikk mye annet i stedet: kunnskap, historie og fortellinger, han forsøkte å få oss til å ta samfunns- og miljøansvar, og han gav oss bevissthet om hvem vi er.

Men sjøl følte han seg fortsatt ikke ferdig. Han hadde prosjekter som han ikke fikk avslutta, og som han ønska skulle bli fullført av oss andre.

Nei, fortelleren, formidleren og pedagogen i ham fornekta seg aldri. Til slutt lærte vi som satt sammen med ham de siste døgnene noe om å møte døden som en frigjørende avslutning på et innholdsrikt, kreativt og produktivt liv.

*

Tekst Hilde Kat. Eriksen. Artikkelen er bygd på et foredrag holdt for Historisk forening Tromsø, september 2012, foredraget blei trykt i Årbok for Senja 2012 og Nordnorsk Magasin 1-2013. Her har jeg ikke vektlagt det kvenske/ finsk-norske, fordi dette var tema for foredraget til professor Einar Niemi på det samme historiske seminaret.