Da de nominerte til den litterære Brageprisen ble offentliggjort i oktober 2022 kom en rask og tydelig respons: ingen med flerkulturell bakgrunn sto på lista! Samtidig har minst to av forfatterne bakgrunn fra en av de nasjonale minoritetene i Norge.
«Blant de nominerte til årets Bragepris har ingen flerkulturell bakgrunn», skriver NRK i en nyhetssak dagen etter at nominasjonene var offentliggjort.
Kritiserer Brageprisen for å være for «hvit» – NRK Kultur og underholdning
– Merkelig, tenkte jeg, – det er jo åpenbart, om så bare ut fra forfatternavnene at minst to av de nominerte er minoritetsforfattere?
I klassen for skjønnlitteratur var Ingeborg Arvola nominert med romanen «Kniven i ilden. Ruijan rannalla – Sanger fra ishavet»
Ingeborg Arvola får gode kritikker for romanen fra Øst-Finnmark – NRK Kveeni
I åpen klasse: Sakprosa for barn og unge var Aina Basso: nominert med «Dei dødsdømde».
Aina Basso – Store norske leksikon (snl.no)
«Eller, er det slik at man må ha en bakgrunn som er mer fremmedartet i Norge for å regnes som flerkulturell? Holder det ikke å være kven/norskfinsk, skogfinne, jøde, rom/sigøyner, romani/tater eller same?»
Det tok litt tid før hjernen min kobla seg inn og det ble like åpenbart for meg at befolkninga i størsteparten av Norge sjølsagt ikke har den kulturelle kompetansen som sier dem at et navn er kvensk. Det er i hovedsak en kompetanse som eksisterer i Troms og Finnmark. Det er heller ikke navnet det kommer an på, en kvensk forfatter kan like gjerne hete Pedersen, Kristiansen eller Eriksen. Eller Stålsett, for den del. Tidligere biskop i Oslo, Gunnar Stålsett, eller Gunnar Sirkka, som han opprinnelig het, er kven. Og han har skrevet bøker.
Eller, er det slik at man må ha en bakgrunn som er mer fremmedartet i Norge for å regnes som flerkulturell? Holder det ikke å være kven/norskfinsk, skogfinne, jøde, rom/sigøyner, romani/tater eller same? Hvorfor nevner jeg akkurat disse? Fordi dette er de fem nasjonale minoritetene i Norge, samt de samiske urfolksgruppene.
Nasjonale minoriteter i Norge – Store norske leksikon (snl.no)
Det finnes forskning og artikler om kvensk litteratur. Kaisa Maliniemi disputerte i til doktorgraden i 2001 på en avhandling om kvensk litteratur, og på nettstedet til Kvensk Institutt deler hun noen stikkord:
Kvensk litteratur – Kainun Institutti – Kvensk Institutt
Jeg velger å tenke at det ikke ligger vond vilje bak. Kun ignoranse. Og lang tids fornorskning og fortielse.
Tekst og illustrasjonsfoto: Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 
Interessant og godt poeng, Hilde.
Jeg tror heller ikke det ligger vond vilje bak. Sett fra et «etnisk norsk» perspektiv (er det den riktige glosen for sånne som meg? Og hva er «etnisk norsk» egentlig? Jeg har både svenske og italienske gener ombord, og sikkert mye annet også…) kan en jo se noe positivt i det: en skiller ikke mellom «oss» og «dere» når det gjelder disse urfolkene. Men så har jo hver folkegruppe behov for å ivareta sin egen identitet, og da må det bli noe «oss» og «dere» likevel.
Og så er jeg fascinert av ordet «ignoranse». Det er en glose jeg ikke har vært uvitende om, men aldri har brukt. For hvorfor bruke fremmedord når det finnes helt adekvate norske ekvivalenter?😉
Hei, Øyvind, jeg tror mange, mange av oss er en miks. Og det er fint. Noen ganger har miksen et innslag som er mye tydeligere enn de andre delene. Dette innslaget kan være preget av kunnskap om noe annet enn det ‘typisk’ norske. Eller, for andre, som brått oppdager som voksne at foreldre og besteforeldre kommer fra ei anna folkgruppe, så kan det være en lengsel etter å vite, forstå. Og for mange er det også et innslag av smerte, tap.
Spesielt når man forsøker å ta inn over seg den innsatsen myndighetene har gjort for å gjøre slekta di norsk nok. Til langt innpå 1900-tallet. Fornorskninga av samer og kvener. Behandlinga tatere ble utsatt for fram til 1970-tallet.
Ad ignoranse. Jeg kunne valgt å skrive uvitenhet. Jeg valgte ‘fremmedordet». Kanskje «for det en fan i meg» fordi en «ignorant» defineres som «person som er uvitende (særlig i faglige spørsmål som hen burde kjenne)». (Dette er ikke et spark til deg, du er en person som konstant søker kunnskap)
Nyanseforskjellen på ignorant og uvitende er relevant ja. På engelsk har de til og med «willfully ignorant», som vel er den minst tilgivelige varianten. Skulle hatt noen gode ord for dette på norsk også, spesielt i en tid som denne.
Sluttreplikken min var først og fremst et forsøk på å være litt morsom, men temaet i stykket ditt er alvorlig nok. Fint å få opp slike temaer i den offentlige debatten, og nyttig å diskutere det litt selv også. Det bidrar iallfall til at jeg blir mer bevisst på (mindre ignorant om) problemstillingen.
Hilsen fra et Trondheim der dagene allerede er litt lengre og lysere.