– Forskning i eget liv, sier forfatter og billedkunstner Odd Marakatt Sivertsen

Odd Marakatt Sivertsen leser fra «Mors siste reise». I forkant av podiet; tre av maleriene hans.

Tekst og foto: Hilde Kat. Eriksen

– Det er en nødvendighet, som går på liv og død. Både når det gjelder billedkunst og litteratur, sier Odd Marakatt Sivertsen.

Helt fullsatt lokale var det ikke da forfatter og kunstner Odd Marakatt Sivertsen fra Kåfjord (bosatt i Nannestad) presenterte sin nyeste roman, «Mors siste reise» i Tromsø. De overraskende få tilhørerne på Tromsø bibliotek og byarkiv var plassert korona-forskriftsmessig langt fra hverandre, men stemninga var absolutt bra under boksamtalen og opplesinga. Forlagssjef og redaktør John Trygve Solbakk fra ČálliidLágádus – ForfatternesForlag stilte som samtalepartner i bokpraten.

«Mors siste reise» (2020) er den tredje romanen fra Odd Marakatt Sivertsen, kjent for sine mange malerier som skildrer «læstadiuslandet» i Nord-Troms. Læstadianismen er også bakteppet for litteraturen som forfatteren skaper. Tidligere har han gitt ut romanene «Med havet i hånden» (2008) og «Galskapens farge» (2018).

Drivende godt
– Det traff meg, sier John Trygve Solbakk, om øyeblikket da han første gang åpnet manus til «Mors siste reise» – og fortsatte å lese sammenhengende helt fram til slutten.
– Han skriver drivende godt, denne mannen, sier forlagsredaktøren.
Odd Sivertsen beskriver skrivinga som forskning i eget liv.
– Det er en nødvendighet, som går på liv og død. Både når det gjelder billedkunst og litteratur, forteller han.
– Bildet er et stumt språk. Litteraturen er både lydlig og stum, sier forfatteren. Stillheta i litteraturen, i mellomrommene, henter han fra billedkunsten.

Verdifullt
– Jeg er oppvokst i et samisk-kvensk samfunn, jeg har år med erfaring som springer ut i min billedkunst og litteratur.
Sivertsen forteller om sin oppvekst etter krigen med fattigdom i hele landsdelen, som yngst i en familie med en eldstebror som var psykisk syk. Mora oppfordret ham til å lage et bilde av hjemstedet hennes. Den framtidige kunstneren malte, med husmaling, etter en skisse hun hadde laget. Og resultatet? – Akkurat som å se det som var, mente mor.
– Det gav meg en følelse av at det fantes noe som var verdifullt, sier Sivertsen ganske enkelt.
– Et frø ble sådd til mitt kunstneriske liv, men jammen har det vært en kamp!

Å ta noe alvorlig
– Mor hadde tro på kunnskap, hun ønsket at ungene hennes skulle få en utdannelse, sier Odd Sivertsen, og forteller at han gikk på lærerskolen før han studerte videre og ble lektor. Hele tiden med følelsen av at det var noe han måtte ta alvorlig i livet, men hva var det?
– Som voksen begynte jeg å male, jeg reiste nordover til Lyngen for å male – og fikk solgt bilder, forteller Sivertsen.
Det ble kunstskole i Oslo og kunstakademiet i Århus i Danmark. Han møtte andre miljøer, andre mennesker. Så opplevde han at en stemme sa til ham at han skulle male læstadianismen.

Han siterer den jødiske forfatteren I. B. Singer, som mente at en må skape ut fra det en kjenner.

John Trygve Solbakk i samtale med forfatteren Odd Marakatt Sivertsen.

Læstadianismen
– Er boka di et oppgjør med læstadianismen, spør Solbakk.
– Læstadianismen er for meg i dag en drøm, dels god, dels vond, sier Sivertsen.
– I barndommen var den en blindhet, det skulle være SLIK, Amen.
Sivertsen studerte teologi, for å prøve å finne ut av hva læstadianisme er.
– Jeg kjenner det læstadianske. Alle sidene ved det, håpet fattigfolk hadde om å få komme til Himmelen, og der skulle de få det godt. For meg er dette hellig, sier Sivertsen.
– Vi kan ikke glemme at den har vært god for folk, de fikk noe å dele, i livet i det karrige landskapet. Jeg ser mye allmenn religiøs lengsel i læstadianismen. Men folk hadde ikke kunnskap. Predikantene kunne ikke grunnteksten. Det ble til en religionsform som er lukka inne i seg selv. Gleden er blitt borte, sier Sivertsen, som mener at det livsbejaende er viktig.

Livserfaringsbibliotek
Handlinga i «Mors siste reise» foregår på et sykehjem.
– Sykehjemmene er «livserfaringsbibliotek», det inspirerte til denne romanen. Og med romanens frihet var det bare å gå i gang, sier forfatteren.
Forlagsredaktøren Solbakk spør om det er et skille mellom forfatteren og fiksjons-fortelleren.
– Jeg går inn og ut av fortellerstemmen. Livet er så mangefasettert, sier Sivertsen, og viser til hvordan den ukrainsk-brasilianske forfatteren Clarice Lispectors bok «Stjernens time» har virket forløsende på ham. Men det er ikke bare litteratur som har vært til inspirasjon.
– Jeg har møtt så mange gode personer i livet, mennesker som inspirerer meg, og viktigst, som en god støtte har Joralf Gjerstad vært, forteller forfatteren om den kjente «snåsamannen».

– En må bruke dagene til å få ut det er skapt til, og jeg har funnet ut hva jeg er skapt til, sier forfatter og kunstner Odd Marakatt Sivertsen.
– Det enkel er det geniale. Slik er det her, i «Mors siste reise», avslutter John Trygve Solbakk.

– En må bruke dagene til å få ut det er skapt til, og jeg har funnet ut hva jeg er skapt til.

Omslaget på romanen «Mors siste reise» viser maleriet «Kystkvinna», malt av Odd M. Sivertsen.

Ei ny, internasjonal forening for samiske forfattere

I august i år ble en ny organisasjon for samiske forfattere dannet, Searvi sámi girječállide/ Foreninga samiske forfattere. De ønsker å styrke samholdet i Sápmi, og jobbe for at de samiske språkene skal holdes vedlike.

Tekst & foto: Hilde Kat. Eriksen

– Ingen av oss hadde vel tenkt at vi skulle melde oss ut av SGS (Sámi Girječálliid Searvi / Samisk Forfatterforening, red. anm.) for å starte ei ny forening, forteller veteranen Aase Synnøve Falch.

Hvorfor ei ny samisk forfatterforening?

– Vi hadde ikke gjort dette hadde det ikke vært fordi SGS’ årsmøte gjorde en vedtektsendring som ekskluderer søkere som ikke behersker å skive samisk på et litterært nivå. I solidaritet med alle de som da blir stående utenfor har jeg meldt meg ut fra SGS, og har vært med på å starte denne nye forfatterforeninga for samiske forfattere, sier Aase Falch, styremedlem i interim-styret for den nye organisasjonen. Interim-styremedlem Irene Larsen og styreleder June Sommer Strask sier seg enige med Aase Falch.

Les mer «Ei ny, internasjonal forening for samiske forfattere»

«Stjert & Maradona»: Fint og fengende stykke om vennskap og forskjellighet

Måsungen Stjert (Anna Karoline Løseth Bjelvin) blir bestevenn med kattungen Maradona (Julian Karenga). Men Maradonas mamma (Alexander Martinsen) synes ikke det passer seg at en fugleunge og en kattunge er venner …

Det er artig å få oppleve urpremieren på sommerens forestilling fra Tromsø Byteater. Stykket vi skal se, er bare akkurat blitt ferdig. Scenografien er enkel og fungerer bra. Og vi er omtrent like mange voksne som barn på denne første forestillinga av «Stjert & Maradona». Les mer ««Stjert & Maradona»: Fint og fengende stykke om vennskap og forskjellighet»

A trip to one of the world’s four corners: The Island of Fogo in Newfoundland, Canada

Vind og strøm fører isen fra Grønland inn i buktene på Fogo, Newfoundland, Canada. Foto: Hilde Kat. Eriksen

At 49 degrees north, it is mid-May in 2017 and spring on the northern hemisphere. Ice floes lay like white patchwork with blue seams around Farewell’s icebreaker ferry. We hear the flakes smacking on the ferry hull.

Les mer «A trip to one of the world’s four corners: The Island of Fogo in Newfoundland, Canada»

Faktakunnskap og tospråkleg utvikling: boka «Dyr og fugler» av Ingunn Olsen

Eallit ja lottit Dyr og fugler.qxp_Layout 1

«Eallit ja lottit. Dyr og fugler» er ei samisk/norsk faktabok for ungar, skriven av Ingunn Olsen (1953-2017). Denne boka (som forfattarens tidlegare bøker) er av stor verdi, fordi all tekst presenterast parallelt på nordsamisk og på norsk (bokmål). Dette er eit særs viktig grep for å styrke tospråklegheit: at ungane lærer innhaldet i ord og omgrep like godt på begge språk. Boka er nyttig også for andre som vil lære nordsamisk og/eller norsk bokmål. Les mer «Faktakunnskap og tospråkleg utvikling: boka «Dyr og fugler» av Ingunn Olsen»

«Eläman alku – varhaiset vuođet» av Alf Nilsen-Børsskog. Den kvenske pionerens siste roman

Forside.qxp_Layout 1

Den kvenske forfatteren Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014) var en språklig og litterær pioner. Han utviklet sitt eget litterære språk, bygd på hans eget morsmål; kvensk/børselvfinsk. Kvensk fikk ikke offisiell status som språk før i 2005. I dag brukes Nilsen-Børsskogs litterære verk i standardiseringa av det kvenske skriftspråket. Les mer ««Eläman alku – varhaiset vuođet» av Alf Nilsen-Børsskog. Den kvenske pionerens siste roman»

Snøglede på samisk og norsk i tospråklig bildebok fra Susanne Vallesæter: «Elle lager snømann»

Forside.qxp_Layout 1

JANUAR 2019 – BOKMELDING: Forfatteren Susanne Vallesæter (f. 1980) gav mot slutten av 2018 ut den tospråklige bildeboka «Elle ráhkada muohtaádjá. Elle lager snømann». Parallelt med forfatterens norske tekst fortelles historia også på nordsamisk, oversatt fra norsk av Álet-Ristina Máret/Máret Sárá. Illustratøren Liv Vatle står bak illustrasjonene i boka.

Historia som fortelles er helt enkel. Den vesle jenta Elle kler på seg utedressen, hun leker i snøen, lager snø-engler og en snømann, sklir på rumpa og koster trappa. Fortellinga illustreres med klare og fargesterke akvareller som understreker gleden Elle opplever gjennom leken. Les mer «Snøglede på samisk og norsk i tospråklig bildebok fra Susanne Vallesæter: «Elle lager snømann»»