«Stjålet» – en roman som forsøker å favne det samiske livet på godt og vondt

Ei fortelling om den både fine og konfliktfylte oppveksten i en sameby nord i Sverige, om barnet og ungjenta Elsa, om alt som skal tåles, men ikke snakkes om. Og om Elsa som likevel til slutt tar ordet.

«Stjålet» er den svensksamiske forfatteren Ann-Helén Laestadius’ første voksenroman etter en rekke ungdomsromaner. Boka har ligget på salgstoppen i Sverige og har vunnet den svenske leserprisen «Årets bok 2021». Laestadius (f. 1971, Kiruna) er av samisk og tornedalsk opphav. Hun er journalist og forfatter og bor Solna ved Stockholm. I 2016 ble Laestadius tildelt den viktige «Augustprisen» for beste ungdoms- og barneroman for «Tio över ett», som hun også mottok Norrlands litteraturpris for.

I romanen «Stjålet» kan det virke som at forfatterens prosjekt er å få fram kompleksiteten i samspillet mellom menneskene i de reindriftsamiske områdene nord i Sverige. Forfatteren forsøker å favne det hele på godt og vondt, både livet innad i samebyene (reinbeite-distriktene) og forholdet mellom de som lever av reindrift og alle andre som bor i samme område. Det er en ambisiøs oppgave forfatteren har tatt på seg, der hun har vevd sammen en rekke ulike aspekt som påvirker livet til barn, ungdom, voksne og gamle i en sameby.

Kjernehistoria dreier seg rundt Elsa, – som niåring og som 19-20-åring. Elsa vokser opp i en reindriftsfamilie. Mora Marika regnes som rivgu (ikke-samisk) selv om hun står i en av de samiske slektsbøkene, noe som nevnes flere ganger i fortellinga. Elsa, storebroren Mattias og faren Nils Johan er samer, men Marika er ikke same god nok for sin svigermor, áhkku (bestemor), eller: – Hun forstår ikke nok av det samiske, som en av de andre karakterene i romanen reflekterer. Elsa er ei sterk jente, hun har den kulturelle kompetansen, hun kjenner reindrifta og ønsker seg fra barnsbein av ei framtid i næringa.

Handlinga åpner med en scene der niårige Elsa blir vitne til at en reintjuv tjuvslakter kalven hennes; Nástegállu. Tjuvslakteren Robert truer Elsa til taushet, den lille jenta våger ikke å fortelle politiet at hun så ham, og anmeldelsen av reindrapet blir henlagt. Nettopp disse etter hvert mange stjålne og drepte reinene, og alle politianmeldelsen som stadig blir henlagt er et sentralt motiv i boka.

Men her er også et kjønnsperspektiv: Elsa må ikke ta for stor plass i reindrifta og samebyen, fordi hun er jente. Skal hun blir reindriftsutøver, så må hun giftes inn i næringa. Samtidig blir det tydelig at alle ungdommene i samebyene, også guttene, vokser opp med usikkerhet knytt til framtida i næringa, på grunn av klimaendringer, beiteforhold og annet.

Denne usikkerheta knyttes sammen med et annet gjentatt motiv i «Stjålet»; psykisk helse, rus, innestengte vanskelige følelser, tausheten rundt det psykiske, selvmord og effekten selvmord har på de etterlatte. Forfatteren viser også fram alternativet, å reise over grensa til Finnmark for å få behandling/terapi på sitt eget, samiske morsmål. Romanen selv speiler tausheta som utspiller seg når personlige eller psykiske problem ulmer. Forfatteren skildrer handlingene og til en viss grad tankene til karakterene som sliter: men de snakker ikke om det.

Kofta, gáktien, knyttes til Elsas utvikling gjennom barndom og ungdomstid. Som barn elsker Elsa å hjelpa mora med å sy ny kofte til det store markedet i Jokkmokk, ei ny kofte hvert år for ei lita jente i oppveksten. Jentungens glede og forventning knytta til å få vise seg fram i ny kofte stilles i kontrast til den unge kvinna, ti år seinere, som kjenner seg innestengt i kofta: alt skal være så stramt, så perfekt. I tillegg blir markedet som et fesjå, der kunnskapsløse turister hungrer etter å få fotografere de koftekledde ungdommene.

At Ann- Helén Laestadius allerede er en erfaren forfatter, med mange bokutgivelser bak seg blir synlig gjennom hennes mestring av språk og fortelling og evnen til å «vise» gjennom å skildre hendelser og situasjoner. Vel nok er en del av skildringene veldig detaljerte, men for meg som leser bidrar dette til å skape et levende bilde av situasjoner og sette stemninga.

Skildringene av jentungen Elsa er nære. Det er nesten som om jeg hører henne puste, at jeg kjenner varmen fra henne når hun er i lek – eller flukt. Og jeg vil tørke tårene hennes når livet butter alt for mye imot. Også den sære– og etter hvert også demente lille áhkku er skildret med innlevelse og varme. Men ikke alle av de sentrale skikkelsene i romanen har fått den samme dybden. En av de vi ikke kommer så nær, er skurken, Robert. Han er forsøksvis skildra med forklarende trekk, en oppvekst med en far som er «trollete» (som vi sier i nord), en mor som tidlig stakk av, og en arbeidsuførhet som han ikke får kompensert for gjennom offentlig stønad. Han er glad i hunden sin, men samtidig skildres det hvordan han hemningsløst plager reinene før han dreper dem. Han liker å pine dyrene, men ytrer at det må ikke bli for mye – han vil jo ikke selge dårlig (stressa) kjøtt. Jeg som leser tenker at bare en brøkdel av den sadistiske plaginga som skildres ville gitt dårlig kjøtt.

I en hendelse mot slutten av boka konfronteres Elsa med Robert i en situasjon der hun må ta et valg som får henne til å reflektere over hvilken person hun er. Også storebror Mattis blir stilt overfor et eksistensielt valg, og må ta ei avgjørende beslutning. Flere andre tråder samles også til slutt og bidrar til en avrunding av denne fine og samtidig smertefulle fortellinga om Elsa og livet i samebyen, ei fortelling som rommer mye mer enn det jeg har gjengitt her.

Jeg leste romanen i den gode, norske oversettelsen som er utført av Gøril Eldøen og Magne Tørring.

«Kofta, gáktien, skulle hun ha på seg på markedet i Jokkmokk. De pleide vanligvis å være ute i siste liten, sy helt til natta før de skulle dra. Pusset søljene, og av og til var de så slitne at de begynte å gråte. Alle man skal bli gransket av, sa moren da. Elsa forsto ikke, for henne var dette bedre enn julaften, bedre enn bursdag, å komme i det nye antrekket og bli sett.»
(«Stjålet», side 65).

Tekst og foto: Hilde Kat. Eriksen
Medlem av Norsk kritikerlag
Boka er kjøpt privat.

Ann-Hélen Laestadius
«Stjålet» (originaltittel «Stöld»)
Roman, Aschehoug 2022
423 sider pluss nordsamisk-norsk ordliste
Oversatt til norsk av Gøril Eldøen og Magne Tørring

Utgivelser

«Stöld», Romanus & Selling (2021)
«Bara dra», LL-förlaget (2018) /«Dušše bijadit», LL-förlaget (2018)
«Inte längre min», Rabén & Sjögren (2018)
«Tio över ett», Rabén & Sjögren (2016)
«Bromsgatan. Vi som bodde på gårdarna», Kirunatidningen förlag (2014)
«Hitta hem», Rabén & Sjögren (2012)
«Ingen annan är som du», Rabén & Sjögren (2011)
«Hej vacker», Rabén & Sjögren (2010)
«Sms från Soppero», Podium/Nordiska museets förlag (2007), «Sms:at Sohpparis» (nordsamisk), Podium (2011). «Sms Sopperoste» (sørsamisk), Ann-Helén Laestadius (2015).