I mitt etniske slektskart står det B

Antakelig er jeg femmenning med femtehver sjel mellom Voknavolok og Ibestad. Den blanda herkomsten kan noen ganger kjennes kronglet ut. For i dag skal man fronte sin etniske identitet, man skal være tradisjonsbærer, man skal snakke formødrenes språk uten å nøle, man skal markere sin stolthet og feire sin festdag, og holde sine symboler synlig. Man skal høre til.


Hvem er jeg da? Hvem innstifter blandingsfolkets dag? Hvem syr blandingsfolket sin drakt? Hvem broderer tinnmønstrene og støyper søljene våre? Hvem skriver ned vår grammatikk? Vi er like ulike som vi er mange, det er vårt fellestrekk. Slektstrærne våre forgreiner seg i et virvar over etniske grenser og landegrenser, språkgrenser og kulturelle tradisjoner. Les videre

Advertisements

Utstillinga ”Digtegning” på Galleri Nord i Tromsø

TROMSØ APRIL 2016: Lene E. Westerås og Käthe Øien åpna utstillinga Digtegning på Galleri Nord i Tromsø torsdag 31. mars 2016. To av veggene i det ganske nye kunstgalleriet i Sjøgata er smykket med kunstverk av de to kunstnerne, og det viser seg at digitegningene gjør seg svært godt sammenstilt i større flater. Det var mange gjester under åpninga, og seansen blei tromma inn av Marry Ailonieida Somby. Utstillinga henger i Galleri Nord i to uker i april i år. Lokalene til galleriet er romslige og lyse, og det ligger fint til i sentrum av ishavsbyen.

Utstillinga Digtegning på Galleri Nord i Tromsø. Foto: Hilde Kat. Eriksen
Utstillinga Digtegning på Galleri Nord i Tromsø. Foto: Hilde Kat. Eriksen

De to kunstnerne sier at samarbeidsprosjektet Digtegning er et smelteverk hvor tegning, tekst, foto og digital design er foredlet inn i billedflater. Grunntanken i prosjektet er overføring og tilpassing. Øien står bak tegningene og Westerås har skapt tekstene. Begge er fotografer i prosjektet og Øien har bearbeidet alle delene digitalt til det ferdige uttrykket. Fotoene er inspirerte av Midtøsten og Norge.  Les videre

Min identitet som norsk er truet – av fryktens virus

rosaMine norske verdier er under press. På sett og vis av de som tror at demokrati og ytringsfrihet gir dem rett til utidig oppførsel. De som deler og kommenterer uten å tenke seg om, som henger seg på og følger strømmen, uten å sjekke om det de sier er sant. Av de som forkaster den grunnleggende nøkterne norske kulturen basert på tillit og tenksomhet, trygghet og medmenneskelighet, høflighet og respekt, for å kaste seg ut i frykt og forbannelser.

Men hva frykter vi? Vi frykter for at vi skal bli invadert av ekstreme islamister som skal ta fra oss verdiene våre, verdigheta og friheta vår. Vi frykter for at hver muslim vi møter er en terrorist. Vi er redde for å miste det livet vi har, i alle betydninger. Les videre

Velstanden vokser og rottene rømmer i byen Nha Trang, Vietnam

Nha Trange, Vietnam 2015. Foto: Hilde Kat. Eriksen
Nha Trang, Vietnam 2015. Kvinna med bærestqanga går igjennom ei av turistgatene i byen. Blomsteroppsatsene er til ære for en buddhistisk åpningsseremoni for Minimart-butikken til venstre i bildet. Mannen i hvit T-skjorte strør noe på fortauet, og innenfor vinduet (vises ikke på bildet) står tre buddhistmunker. Foto: Hilde Kat. Eriksen

REISEBREV FRA VIETNAM 2015: I byen Nha Trang oppgraderes standarden og velstanden øker. Turismen bidrar, good for business. Høye hotellbygninger vokser opp, den ene rager over den andre bortover langs hovedgata ovenfor badestranda. De flotteste og høyeste hotellene kaster ettermiddagsskyggene sine ned over den nordre delen av stranda. Her i skyggen bader mange lokale kvinner, mens grupper av menn huker seg ned og spiller brettspill og domino på hellelagte små plasser ved strandpromenaden. Les videre

Russiske turister, det private smilet, og det vennlige folket i Nha Trang, Vietnam

Ved Nha Trang Beach, november 2015. Foto: Hilde Kat. Eriksen
Park ved Nha Trang Beach, november 2015. Foto: Hilde Kat. Eriksen

REISEBREV FRA VIETNAM 2015: Jeg sitter i en paviljong i en park ved stranda i byen Nha Trang litt nord for Ho Chi Minh City i Vietnam. Og hvilken strand! Sju kilometer med rein sand der man kan traske, bade, sole seg, sitte på strandbar eller restaurant – eller være en av dem som leier ut parasoller og solsenger og selger kokosnøtter med sugerør. Les videre

FROST OG FLUKT: Flyktninger i Europa – kan vi gjøre vinteren varmere?

Her jeg sitter ser jeg den første snøen klistre seg fast til et halvfrossent hagebord på borettslagsverandaen, og flammene fra fire kubbelys speiler seg i oktobervinduet. Jeg tar adventen på forskudd nå mens jeg skriver, kjøpte kjeks og noen mandler forestiller julebaksten og et vakkert glass med drikke hviler på bordkanten (de som kjenner meg, veit at det mest sannsynlig er vann i det glasset).

En varmere vinter? Foto: Hilde Kat. Eriksen
En varmere vinter. Foto: Hilde Kat. Eriksen

Hva var det jeg ville si? Jo, det var så mye. Det at denne høsten får oss til å tenke på høsten for 71 år siden, da våre egne var på flukt – fratatt det meste av eiendeler og verdighet. At det alltid er noen på flukt i denne verden. Noen flykter for sitt liv, bort fra bomber, og til et Europa der det er demokrati, en relativt greit fordelt velstand og ingen krig akkurat nå. Andre flykter for et bedre liv, mot en drøm om at det skal finnes andre og bedre muligheter i vår verdensdel enn der de kommer fra. Les videre

Valgår: Min stemme

Det er så mange vis å se verden på. Forblindet, vidsynt, tvisynt.

Det er valgår, og jeg skal stemme. Jeg har avlagt stemme siden jeg fikk stemmerett, sjøl om den partipolitiske perioden min tok slutt omtrent på samme tid som jeg kom over stemmegrensa.

Å se verden gjennom kikkert, periskop, mikroskop, teleskop, kaleidoskop.
Å se verden gjennom kikkert, periskop, mikroskop, teleskop, kaleidoskop. Foto: Hilde Kat.

Noen ganger veit jeg ikke hva jeg skal velge før jeg står bak forhenget og ser på sedlene. Det hender jeg er radikal, andre ganger moderat. Noen ganger velger jeg ideologisk, andre ganger stemmer jeg på sak eller person. Og noen ganger med hjertet. Les videre

Åtte tusen syriske flyktninger til Norge: Hvem trenger hvem?

Ei gruppe flyktninger i Norge ved slutten av 2. verdenskrig, sammen med bygdefolket som tok imot dem og huset dem. (Privat foto).
Ei gruppe flyktninger i Norge ved slutten av 2. verdenskrig, sammen med bygdefolket som tok imot dem og huset dem. (Privat foto).

FLYKTNINGER – TANKER ETTER Å HA LYTTET TIL NOEN ARGUMENT: Kan hende er det et faktum at vi (for det samme antall penger) kunne ha hjulpet mange flere flyktninger fra Syria ved å gi midler via FN enn ved å gi en svært liten brøkdel av de flyktende menneskene plass ved vårt hjemlige bord. Men kanskje er det heller slik som Ole Brumm uttrykker det: Ja takk, begge deler. I alle fall om vi spør Jan Egeland, som kanskje vet noe om å hjelpe flyktninger.

Samtidig er det antakelig også et faktum at mange bygder i grissgrendte strøk i Norge hadde hatt en noe dårligere befolkningsutvikling, var det ikke for bosettinga av flyktninger og asylsøkere, kombinert med arbeidsinnvandring. Kanskje er det ikke slik at vi i Norge er så snille og moralske og korrekte når vi skal ta imot 8000 syriske flyktninger. Kanskje er det heller slik at vi trenger nybyggere i landet vårt? Og at diskusjonene egentlig handler om hvem vi vil ha som nybyggere i distriktene våre?

Les videre

Hærtatte tanker

Vi vokste opp med Krigen. Krigen var ei fortelling uten slutt. Krigen var merker i landskapet, den var et okkuperende språk. Hände hoch. Halt. Verboten.

Krigen var minner som ikke tok slutt, de blei til nattdrømmer som reiv de aldrende krigsbarna ut av søvnen: – Noe vondt er på vei, oppjagede hjerteslag, forvirrede erindringer.

Slik tenker jeg på krigene i dag, på barna som lever i angst og ruiner, de som skal bli framtidas aldrende, med krig dundrende inne i seg, alltid.

Bunkers2

Kanonstilling2

Bildene viser varige krigsminner fra Øst-Finnmark.
Foto: Hilde Kat. Eriksen