Til minne om mor Erna

Første søndag i november er Allehelgensdag i Norge, en minnedag for alle helgener. Det er også en minnedag for de døde. I år har vi tre Eriksen-søstre og familiene våres fleire å minnes: faren våres som døde i pinsen 2014, og mora våres som døde rett etter påske i 2017. Denne teksten handler om ho mor Erna, som et felles takknemlig minne fra oss barn og barnebarn.

– Ho mor Erna visste alltid hva som måtte til. Som aleine jentunge i en gutteflokk på Stangnes på Sør-Senja på 1930 og -40-tallet hjalp ho til med brødrepass og daglig arbeid i hus og på gård. Far Konrad hadde vært sjømann og mor Sigrun lærer før de blei fiskarbønder på Stangnesgården, og i huset bodde også besteforeldre som deltok i oppdragelsen.

1 WEB Mor Sigrun og lille Erna idt på 1930-tallet
Mor Sigrun og lille Erna midt på 1930-tallet.

Les videre

Advertisements

Yoga og hav

Jeg entrer rutebussen på hurtigbåtkaia på Lysnes på Nord-Senja. Bussen er full av støyende menn med store bager, de skal til Senjahopen. Jeg skal til endestoppen for bussruta: Skaland, og enda litt videre, til Kråkeslottet ved Bøvær.

Kråkeslottet, Senja. Foto: Hilde Kat. Eriksen
Kråkeslottet, Senja. Foto: Hilde Kat. Eriksen

Det er sol. Det er fjell med snø, og fjell uten snø. Det er smale tunneler som bussen larmer igjennom, smale veier, skarpe svinger, bratt ned til havet, fjordbygder med husene tett sammen som i landsbyer på kontinentet. Kråkeslottet ligger så godt som ved enden av veien. Der venter Ida på oss, yogalæreren som har workshop & retreat her ute denne helga. Les videre

Mørke og lys

mørketid
Snart er ho over, møretida. Berre dagar igjen til solskiva kryp over fjellranda. 

Et rikt liv, uten skam

Allehelgensdag 2014: Sist sommer gikk far min bort. Han var en mann som ikke skamma seg over bakgrunnen sin. Han hadde ingenting å skamme seg over.

hakre

Begge foreldrene hans hadde ei helse som gav dem ekstra utfordringer, og tida de levde i var knager, men de hadde omsorgsevne nok. De eide ikke nåla i veggen. De eide heller ikke veggen nåla kunne stått i. Men de eide tilstrekkelig med kunnskap, utholdenhet og styrke til å bringe ni barn gjennom barndommen og inn i voksenlivet.

«Vi var de fattigste, men vi var de reineste», sa ei av tantene mine. Det var ikke evnene det mankert på, det var økonomien. De var ikke aleine om det. Far min og søsknene var født på 1920- og 30-tallet, i det lille fiskeværet Indre Kiberg ved Varangerfjorden. Det var depresjonstid i verden, og snart skulle en verdenskrig falle ned over dem. Det var knapt for alle i været. Rik eller fattig er man i forhold til de man sammenligner seg med. De andre, rundt deg. Les videre

Monstrene og skrømtenes kveld

– Ta bilde av oss, sier monstrene på trappa. De ler og tuller og har det morsomt sammen. Men de skal være skumle, skremmende.

2014-10-31 17.53.07

En gang i historia var det keltiske nyttåret (den 1. november) skumle greier, med vandrende døde sjeler og skrømt. Gamle, keltiske, førkristne skikker blanda seg så med trekk fra den romerske saturnaliaen, og etter hvert falt denne høst-nyttårs-skumle-døds-feirings-festen sammen med den kristne allehelgensdag, feiringa av alle helgener man ikke kjenner navnet på. Les videre

Mannen som ikke kokte poteter

Første pinsedag 2014 vandra faren min, Hans Kristian Eriksen videre. Denne teksten handler om ham. Stykket er skrevet som et foredrag til Historisk Seminar høsten 2012 (for Historisk forening i Tromsø).

Etter folkeskole og en vinter på fiske, reiste Hans Kristian (til høyre), søstra Randi og vennen Oddvar (Larsen) Støme ut for å gå på skole. Svanvik folkehøgskole var evakuert til Finnfjordbotn vinteren 1948/1949. Oddvar og Hans Kristian fulgtes siden gjennom utdanningsårene. (Fotograf ukjent).
Etter folkeskole og en vinter på fiske, reiste Hans Kristian (til høyre), søstra Randi og vennen Oddvar (Larsen) Støme ut for å gå på skole. Svanvik folkehøgskole var evakuert til Finnfjordbotn vinteren 1948/1949. Oddvar og Hans Kristian fulgtes siden gjennom utdanningsårene. (Fotograf ukjent).

– Ka i f.. e det du holder på med, det her er ikke bokkstava, gutt! Det var den eldste broren til faren min som uttrykte seg sånn da han oppdaga at den voksne lillebroren var begynt å bygge ut på hytta i Komagvær. Det han gav uttrykk for var familiens manglende tru på Krestjan sine praktiske evner – og en understreking av at familien så på språk og skrift som hans verktøy i verden. Les videre

Å komme fra et sted

Forplikter det å vokse opp i Pegasusveien?  Foto: Hilde Kat. Eriksen
Forplikter det å vokse opp i Pegasusveien? Foto: Hilde Kat. Eriksen

Utdanning – hvorfor det?

La det først være sagt: At jeg skulle ta høgere utdanning var forventa av meg. Men veien fram mot sjøl å ha tru på at akademisk skolering var noe for meg, gikk via en garnbutikk.

Foto: Sissel H. Eriksen
Gymnasiast. Foto: Sissel H. Eriksen

Knapt fylt femten kom jeg ut av ungdomsskolen med middelhavsfarerens vitnemål i veska. Alt jevnt godt, men ingen særdeles gode resultat.  Likevel nok til å komme inn på det gamle ”landsgymnaset”, der Godt ikke var godt nok (noen husker den gamle karakterskalaen). Vidaregåande skule het det da jeg kom dit – medbrakt en grønnmalt eplekasse fylt med bøker og småting for tre års internatliv.

Les videre

Masteroppgaven – Hvordan begynne?

Mandag 13 januarMandag 13. januar. Klokka 08.50 har jeg time hos tannpleieren. Oppdager at jeg har beregna feil avgangstid fra heimen. Må ta en buss som går 15 minutt før planlagt. Det er to minutt til. Jeg rekker det akkurat. Bussen forsinkes 10 minutt på turen. Jeg rekker tannpleiertimen akkurat. Tannpleieren strekker meg opp fordi jeg ikke bruker riktig type tanntråd. Jeg drar kortet, og rekker akkurat å kaste meg på bussen tilbake. Les videre

Egeberg sine bøker og eg

Joda, eg nemner meg sjølv her i tittelen, for dette er ein sutrepost. Skjønt, eg er omgjeve av bøker, så kva har eg å klage på?

NokkelbokFør sommaren fikk eg meg ein kortids-deltidsjobb ved universitetet i byen der eg bor. Tilsettinga kom i midten av mai, og no er september over middagshøgda. Eg er av desse som har kontor heime. Men – det kan vere fint å vere i nærleiken til miljøet ein arbeider med. Og då eg i juni spurde pent etter kontorplass ved instituttet, fikk eg lov til å dele eit kontor med ein annan deltidsarbeidar i eit par veker. Avtalen var eigentleg fin, eg skulle råde over kontoret tre dagar for veka, dei siste to dagane høyrte til den andre brukaren. Les videre