Utdanning – hvorfor det?

La det først være sagt: At jeg skulle ta høgere utdanning var forventa av meg. Men veien fram mot sjøl å ha tru på at akademisk skolering var noe for meg, gikk via en garnbutikk.

Foto: Sissel H. Eriksen
Gymnasiast. Foto: Sissel H. Eriksen

Knapt fylt femten kom jeg ut av ungdomsskolen med middelhavsfarerens vitnemål i veska. Alt jevnt godt, men ingen særdeles gode resultat.  Likevel nok til å komme inn på det gamle ”landsgymnaset”, der Godt ikke var godt nok (noen husker den gamle karakterskalaen). Vidaregåande skule het det da jeg kom dit – medbrakt en grønnmalt eplekasse fylt med bøker og småting for tre års internatliv.

Man kan si at jeg ikke brukte tida der på å strebe etter særdeles gode skoleresultat. Døgnene seilte av sted fylt med sosialt internatliv, gitarspilling, skravling og sang, venninnerier og kjæresterier, Jentegruppa, Målungdommen, Natur og Ungdom og annet politisk og skolepolitisk arbeid. Alt jeg knapt hadde visst fantes, før det plutselig var en del av livet mitt.

Atten år gammel hadde jeg oppnådd studiekompetanse, men bestemte meg for å ta et år på ”husflid-estetisk” studieretning (formgiving) i Tromsø. Aj, hvilket år! Tegning, form, farge og søm. Ekskursjoner på kunstgallerier og praktiske prosjektoppgaver ute i felten.

Men våren kom, og jeg sto på rådgiverens kontor. Hvilket råd var der å hente? Rådgiveren snurra på søknadsstativet sitt, og fiska ut et opptaksskjema for Universitetet i Tromsø. Og jeg fylte ut. Examen Philosophicum. Forkurs i fonetikk og i språkvitenskap.
Veni, vidi, …

”Dette er ein stol,” sa foreleseren, og holdt opp en stol. ”Dette er ikkje ein stol,” sa han, og tegna en stol på tavla. Eller kanskje gjorde han ikke dette. Jeg husker det bare slik.
Jeg sto (så vidt, tror jeg) til eksamen i alle kursene. Det var Kjedelig. Fargeløst. Og veldig teoretisk. Jeg var nitten år, og erkjente at dette slett ikke kunne være noe for meg.

Ikke lenge etter sto jeg nede i en kjeller i Sjøgata i Tromsø. Jeg sto inne på et toalett og vaska den kvite doskåla. Så tok jeg støvsugeren, og gjorde reint golvet i garn-avdelinga på butikken der jeg var på sysselsettings-tiltak fra A-etat. Eller NAV, som det heter i dag. Noen dager etter var jeg forfremma til også å betjene kassa.

I fire måneder arbeidde jeg for sysselsettingspenger. Noen og femti kroner pr dag, pluss tolv kroner pr dag i hybel-tillegg. Til sammen dekte dette med nød og neppe husleie pluss strøm der jeg bodde. Da de fire månedene var slutt, fikk jeg fortsette et par måneder til i butikken, med vanlig begynnerlønn. Jeg rykka opp til vikar som avdelingsleder på garnavdelinga da sommeren kom.

Da sommeren var over, hadde jeg lest heile telefonkatalogen for Nord-Norge, lært ei jente fra Israel å hekle luftmasker og staver (jeg husker notatene hennes, med hebraiske tegn fra høyre mot venstre), på egen hand systematisert arkivet over strikkeoppskrifter, og var i grunnen ferdig med jobben. Det var ikke mer å finne på i garnbutikken.

Jeg henta ei eske med pensumlitteratur for nordisk-studiet heime hos foreldra mine (jeg er nok ikke den første i familien som har studert norsk…), og møtte opp på universitetet ved semsterstart.

Noen år seinere sto jeg i klasserommet på en videregående skole og forsøkte å lære bort forskjellen på symbol og metafor. Arbeidet fylte meg opp, jeg fikk brukt heile meg.

Siden har jeg skifta yrke fleire ganger. Det er ei anna historie. Underveis har jeg lært omtrent dette: Ta utdanning for å finne en jobb som passer deg. Uansett hva det er.

Tromsø, 19. mai 2014
Tekst ©Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s