Å huske hvem man er. Ellen Marie Jensens bok «We stopped forgetting»

Ellen Marie Jensen
We stopped forgetting
Stories from Sámi Americans
ČálliidLágádus/ Forfatternes Forlag 2012,
Sakprosa 133 s.

I boka We stopped forgetting formidler Ellen Marie Jensen med stor grad av åpenhet og ærlighet hvordan det er å oppdage og utforske sin blandete, etniske identitet.

Hun forteller om øyeblikket da hun som ung amerikansk kvinne oppdager at samefolket finnes – og at hun er en del av det. Under åpningsseremonien for Lillehammer-OL i 1994 hører hun Nils-Aslak Valkeapää joike, og hun spør faren sin: ”who are those people?”. Faren, som har emigrert fra Vest-Finnmark til Minneapolis, svarer: ”They’re Sámi. You know, we’re Sámi.”

Slik startet det, dette som nå også er blitt ei bok bygd på en masteroppgave. Farens lette kommentar i 1994 ble fulgt opp av noen fraser om en oldemor som var samisk. Men Ellen Marie var ikke fornøyd. Hun hadde flere ganger fått høre fra amerikanske venner at hun med de lett skrådde øynene lignet på en ”Lapplander”, og at besteforeldrene på bildene i familiealbumet så asiatiske ut. Den norske familien lignet rett og slett ikke på vikinger. Dette trigget henne til å finne ut mer.

Prosessen fram mot en identitet som også omfattet det samiske bød på leiting, og oppdagelse av skam og smerte hos eldre slektninger i Norge. Men også tillit og åpenhet fra de samme slektningene. De åpnet opp for jenta som tok turen fra Minneapolis til Vest-Finnmark for å finne ut av historia si, og fortalte om foreldrene sine som hadde besluttet å gi sine etterkommere et enklere liv – med norsk språk og en ikke-samisk identitet. Men de eldre slektningene erkjente likevel sin samiskhet uten forbehold, og var villige til å fortelle Ellen Marie og faren hennes alt som var blitt holdt tilbake.

Boka We stopped forgetting er mer enn bare forfatterens oppdagelse av sin egen mangslungne identitet. Den avspeiler også hvordan Ellen Marie Jensen har forholdt seg til sin nye status – som del av et urfolk, og hennes og andres engasjement i det samisk-amerikanske miljøet. Et miljø med mennesker som ikke alle har helt samme bakgrunn som henne selv. Der forfatteren har kunnet henvende seg direkte til slekta si i Finnmark, er det mange av de om lag 30 000 etterkommerne etter samiske innvandrere i USA som ikke vet særlig mye om sitt opphav.

Forfatterens far kom til USA på 1960-tallet, mens forfedrene til mange av dagens samisk-amerikanere kom i løpet av de store innvandringsbølgene på slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. De kom inn i landet via immigrasjonsstasjonen på Ellis Island i New York, og ble registrert som innvandrere fra den nasjonalstaten de hadde forlatt – og slik har den samiske bakgrunnen i mange tilfeller blitt skjult. I dag har stadig flere samisk-amerikanere anerkjent sin bakgrunn som ikke bare norsk eller svensk eller finsk – eller russisk – og slik har man ”sluttet å glømme” at også det samiske er en del av det amerikanske folket, en revitalisering er i gang.

I tilegg til å fortelle sin egen historie, har forfatteren intervjuet – eller hatt samtaler med – fem andre samisk-amerikanske personer. Alle disse har minst en besteforelder av samisk herkomst, men måten de har kommet fram til kunnskap om og erkjennelse av det samiske og sin urfolksopprinnelse er ulik.

Boka er skrevet på engelsk, men forfatteren har luket vekk de akademiske trekkene som opprinnelig må ha preget masteroppgaven som boka bygger på – og språket er lettlest. Som leser kunne jeg likevel tenkt meg en mer enhetlig form på de fem intervjuene – jeg mener at kapitlene som handler om forfatteren selv er bedre fortalt og lettere å lese enn de andres historier.

Kan vi nordkalottboere lære noe av disse samisk-amerikanske fortellingene? Det å være en miks mellom flere eller mange folkegrupper skulle være noe vi er fortrolige med her i nord – men i tiden ligger det strømninger som fører til at mange mener de må velge en identitet – en tilhørighet – ikke som blandet, men som tilhørende en enkelt av folkegruppene.
Kanskje kan vi lære noe av David, en av de som er intervjuet i denne boka. David er same, cheyenne, cree, indisk, fransk og finsk – og han er hundre prosent alt sammen, sier han.

Boka inneholder også beretninga om det samiske kvinneportrettet på Ellis Island i New York, et tema forfatteren har tatt opp i flere sammenhenger tidligere.

©Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 3-2012