Filmen ”Ishavsblod – De siste selfangerne”. En action-dokumentar fra Vestisen

 

 

FILM Ishavsblod jpegBlod og hardt arbeid, uvær og drama, vakre seler, blank himmel og sol på isflak. Det er dokumentarfilmen ”Ishavsblod – De siste selfangerne” vi snakker om.

Den nordnorske dokumentarfilmen ”Ishavsblod – De siste selfangerne” (2016) ble ubetinget publikumsfavoritt og mottok Publikumsprisen på TIFF – den internasjonale filmfestivalen i Tromsø i januar 2017.  Filmpolitiet NRK kåret den til beste norske film på festivalen.

Bak Ishavsblod står filmskaperne Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, som ble med skipper Bjørne Kvernmo og skuta ”Havsel” (F169A) på et tomåneders tokt i Vestisen i selfangstsesongen våren 2015. De var sjøl en del av mannskapet om bord mens de lager denne filmen, som de kaller for en action-dokumentar.

Filmskaperne Ottersen og Mortensen valgte bort politikk, historie og debatt, og i stedet fulgte de mannskapet tett på i det daglige livet om bord på ”Havsel”, uten sidekommentator eller ekspertuttalelser. Resultatet er blitt en halvannen time lang dokumentarfilm som er fasinerende, engasjerende og gripende.

Tettest følger filmen skipperen Bjørne og styrmannen Espen Brandal, men også den unge skårungen Håkon Birkeland Toft er i fokus. Når skårungen Håkon kommer om bord, vet han enda ikke hva et oljehyre er. Læringskurven er bratt, fra han står på leideren med trillekofferten sin og til han lett jumper ut på isflakene for å hente sel som han siden skal være med på å flå. Styrmannen Espen derimot, har vært med noen sesonger. Han er femte generasjon på ishavet, og pakker for sakens skyld med seg oldefars ullunderbukser når han reiser nordover for å mønstre på ”Havsel” nok en sesong.

Bjørne Kvernmo, skipperen sjøl, har vært et helt liv på selfangst. Han har en underfundig måte å kommunisere med skårungen på, der det viktigste som blir sagt er det han ikke sier. Gjennom blikk og taushet skal unggutten fatte at det han gjør ikke holder mål. Samtidig er det nesten umulig å vite hva som er humor eller spill og hva som er alvor i denne tause dialogen.


”Å rote rundt i havet mellom Island og Grønland er i ytterkanten av hva man skal holde på med” (Ishavsskipper Bjørne Kvernmo)

Fra styrhuset eller tønna fører Bjørne samtaler med seg sjøl foran kamera, og slik får vi innsyn i hvordan han opplever livet på tokt, og fangsten de driver, blant annet når uværet med 40-50 knops vind nærmer seg raskt og veien til havn på Island er litt for lang. Filminga idet uværet når fram til skuta er storartet. På dekk er alt surra, men i byssa seiler gjenstander og mat hit og dit, og mannskapet beveger seg i underlige vinkler for å holde seg oppreist. For tilskueren er det som å være om bord og kjenne på bevegelsene i skroget. Når den lange stormnatta er over og ”Havsel” nærmere seg Ísafjörður i Vestfjordene på Island, er skipperen og styrmannen i styrhuset dratt av trøtthet.

Isen, havet og selene har også sine viktige roller i filmen. Isen som brytes opp, duver og danner mønstre, og mannskapets bevegelser ute på isflakene er som en ballett der de øvd holder balansen. Når uværet er over og soldagene kommer, er is-landskapet gripende vakkert. De blodige mønstrene på den hvite isen forteller likevel hva fangstfolkene driver med.

Livet om bord har sine hverdager og festdager. Når milepæler er nådd, blir det feiring: Først1000-dyrskake, ved oppnådd fangst på 2000 dyr blir det både kake, og whisky med grønlandsis. Livet på skuta og isen byr ellers på tungt arbeid, flåing og lemping. Men også kortspill og rolige timer, og pakking og merking av produkter. Selfangstinspektøren har sin sjølsagte rolle om bord, og fører oversikt over fangst og produksjon.

En av de spesielle scenene er når mannskapet på ”Havsel” ser at en isbjørn mishandler sel og lar dyrene ligge skadet igjen på isen. Da sender fangstskipperen en av mannskapet ut på isen for å slå i hjel de skadde selene. For skadde dyr klarer han ikke å tenke på.

”Å rote rundt i havet mellom Island og Grønland er i ytterkanten av hva man skal holde på med”, sier Bjørne til seg sjøl. Så stopper motoren, og ”Havsel” driver i isen. Det bygges opp spenning mens Bjørne og maskinisten holder på i maskinrommet. Så er motoren i gang, og ”Havsel” går ut i åpent vann igjen. ”Da er vi berga denne gangen også. Angsten for å bli fast er ei klo i hjertet,” sier skipperen.

Så kommer en scene der han ute i lettbåten, Bjørne. ”Avliving er brutalt,” sier han. ”Det er fine dyr vi avliver.”

Så er det slutt, game over, og ”Havsel” går hjem til Norge igjen, mens styrmannen Espen reflekterer over fangstlivet: ”Vennskap, adrenalin og action”, sier han. Men, Vestisen? Vil han overta? Nei, sunnmøringen Espen vet ikke: ”Men om ikkje ei skal gjere det, kven då?”

Så får publikum gjøre seg sine egne tanker om selfangsten, filmskaperne forkynner ingen budskap i denne flotte skildringa av et utdøende fangstliv.

 

Poster Ishavsblod

”Ishavsblod – De siste selfangerne”
Regi og produksjon:
Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen
Foto: Trude Berge Ottersen
Spilletid: 1 time 38 min
Koko Film, Norge 2016

 

 

Anmeldt av
Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 1-17

Artikkel om filmen og selfangsten i The Guardian, 9.4.2017:
Life on the ice: one last hunt for Norway’s sealers

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s