«Farsmålet». Gerd Mikalsens roman om fornorskninga, Alma, pappaen og språket

APRIL 2017 – BOKMELDING: Forfatterdebutanten Gerd Mikalsen (1957) har skrevet romanen «Farsmålet», som handler om jenta Alma, om pappaen hennes og om det samiske og det norske språket i ei bygd i Nord-Troms. Gjennom hovedpersonen, familien og bygdefolket skildrer forfatteren hvordan en hel folkegruppe på kysten av Troms mer eller mindre mistet det samiske morsmålet sitt i løpet av en generasjon.

Jentungen Alma erfarer at det samiske er noe hemmelig og skammelig, som også kjønnslivet er blant de strengest religiøse i bygda. Det samiske er et språk kjerringene snakker seg imellom mens strikkepinnene går, som kallene bruker når de treffes, men som ungene ikke skal lære, og som ikke er i bruk på skolen. Et språk faren til Alma ikke bruker. Han bruker det norske språket, statens og lovens språk, derav boktittelen «Farsmålet».

Romanen er episodisk bygd opp. Første del av romanen (Almas barndom) skaper en sammenheng der vi blir kjent med karakterene og følger dem gjennom årstider, aktiviteter og opplevelser. Her går det en tråd gjennom episodene, og vi opplever handlinga troverdig igjennom barnet Alma. Det er noen veldig fine passasjer her, som den nydelige teksten om å ligge på veien og vente på brøytebilen, den slutter slik: ”Men brøytebilen kommer ikke. Aldri kommer brøytebilen når de er flygeklare” (s. 38).

Den norske Nord-Troms-dialekten slår fint igjennom flere steder, som foreksempel i valg av verb når bestemora ”setter” smør på brødet. Men enkelte andre trekk skaper et inntrykk av at romanen ikke er ferdig formet: I bokas del 2 skifter synsvinkelen umotivert fram og tilbake, det går om hverandre om det fortelles i tredjeperson (hun, de, dem) eller førsteperson (jeg, vi, oss). Et par steder henvises det til skrivinga av romanen, med uttrykk som ”de to forrige setningene” (s. 177) og ”i skrivende stund” (s. 138), uten at skriveprosessen på noe vis er en del av handlinga i boka. Det er også rett som det er uklart hvem som er subjekt og hvem som er objekt i setningene. Et eksempel (s. 40): ”Maskene deres er svære og stygge i forhold til deres små masker.”

I del 2, de siste 46 sidene av romanen, følger vi Alma fra tenårene og langt inn i voksenlivet. Episodene handler om Almas vei bort fra bygda og tilbake igjen, men svinger også innom blant annet viktige tema som samesak og aktivisme (feks Alta-saken tidlig på 1980-tallet). De korte kapitlene strekker seg over en veldig lang tids-epoke, og skildringene her har et preg av å være mindre bearbeidet enn i del 1 av boka. Flere av tekstene virker som om de er dagboknotater skrevet ned over en lang periode. Tråden som skapte sammenheng og handling i fortellinga i den første, største og mest omfattende delen av romanen er ikke like tydelig mot slutten. Jeg som leser klarer ikke å bli kjent med de nye personene som entrer historia, og navnene på karakterene blir i stor grad borte.

Disse trekkene skaper større avstand mellom fortelling og leser. På samme tid er her fine ting, for eksempel er relasjonen mellom far og datter (Alma) godt skildret. Fars-skildringen er en styrke ved romanen, sammen med fortellingene fra Almas barndom.

Dette er en egenartet bok som går dypt inn i et tema som ikke så ofte har vært behandlet skjønnlitterært: Fornorskning – hva skjer med de som taper eller gir fra seg et språk – og hvorfor skjer det? Romanen er ikke fullkommen, men like fullt fin. Min anbefaling er at du leser boka, det er den verdt, til tross for mine innvendinger!

—

Gerd Mikalsen
«Farsmålet»
Gollegiella, 2016
Roman, 143 sider

—

Meldt av Hilde Katrine Eriksen

—

Om romanen «Farsmålet» på forlagets nettsted

—