Mytisk og mystisk – spennende og engasjerende er det der ”Stallo sover ikke når sølvmånen skinner” framføres. Et ungt publikum er fanget av Røyskattkompaniets fortelling, scenografi og framføring.
Figur- og fortellerforestillinga Stallo sover ikke når sølvmånen skinner er skapt av Sissel Horndal og Eirin Edvardsen, begge fra Sørfold. Manus er skrevet av Sissel, som også har utvikla scenografien og maskefigurene. Hun er fra Mørsvikbotn i Sørfold, og er forfatter, illustratør og billedkunstner. Eirin kommer også fra Sørfold. Hun er profesjonell forteller og det er hun som framfører forestillinga.
Stallo sover ikke når sølvmånen skinner blei laga på oppdrag for den Lulesamiske Bokbussen i Tysfjord kommune i 2007. Sissel og Eirin reiste den gang ut på tur med den ferske forestillinga, både i Nordland og i Nord-Sverige. Siden har de også turnert med forestillinga i den kulturelle skolesekken flere steder i Norge. Unger fra tredje klasse og oppover synes dette er spennende og skummelt. For mindre unger blir spenninga fort for stor å bære.
Mørk og mystisk
En vakker og mystisk bakgrunn bygges opp, Sissel har laget en scenografi som spiller på samiske tradisjoner, scenen er en mellomting mellom en gamme og en lavvo med et glødende bål i forgrunnen, og skinnende stjernesteiner (krystaller) som henger fra himlingen. Stykket framføres med håndholdte masker.
– Det er en blanding av figur- og fortelleteater, sier Eirin, mens hun henger opp tråder med krystaller. De to teaterdamene monterer lyskastere på sidene av scenen, med blått og grønt lys. Bak henger de opp svarte tepper, som ei mørk høstnatt.
Fra myter til manus
–Vi har brukt mange kilder til stykket, forteller damene. De har lest og sammenlignet myter, diskutert, valgt ut og satt sammen et manus som grunnlag for forestillinga.
– Sissel skreiv et fint manus ut fra diskusjonene og valgene våre, sier Eirin. Sissel har jobba mye med barnebøker og illustrasjoner, og er etter hvert blitt opptatt av dramaturgi. Hun har skrevet manus og laget scenografi og masker til Stallo sover ikke når sølvmånen skinner.
– Jeg vil få leseren til å ønske å fortsette i fortellinga, jeg vil skrive slik at forestillinga drives videre, sier Sissel, som for tida deltar på studiet ”Fordypning i scenetekst” ved Norsk Barnebokinstitutt. Eirin har studert drama og står for framføringa. Under forestillinga kommuniserer Eirin godt med ungene. Hun snakker med dem, forklarer på forhånd ord som de kanskje ikke kjenner, og ber om hjelp til lydeffekter. Underveis skal publikum være høststorm, trampende føtter, lage monsterlyder og ulvehyl. Og stykket engasjerer!
Aleine om natta
Jenta – hovedpersonen i forestillinga, er reingjeter. Hun er aleine på fjellet om natta, og sitter og spinner på handteinen sin ved bålet da hun får se sølvmånen. Sølvmånen viser seg å være Stallo som kommer for å røve henne. Maskedukkejenta drar ungene sin oppmerksomhet, og dramaet fasinerer. Det er flere stemmer og flere masker med. Stallo og Luttak, kona hans. Jenta, faren og brødrene hennes. Stallo er en gammel figur fra samisk mytologi, ofte kledd i jernkofte. Luttak er kona til Stallo. Hun er blind, men har to øyne som hun tar fram når hun trenger dem. Det farlige våpenet hennes er et jernrør, som hun bruker til å suge blod ut av folk med.
Både Stallo og Luttak eter mennesker. Nærheta til jentas opplevelser og vekslinga til farens og brødrenes perspektiv gjør sitt til å skape spenning og forståelse for det som skjer i fortellinga. Jenta husker fortellinger hun har hørt fra bestemor, og skjønner at sølvmånen er Stallo. Faren hjemme i leiren forstår også, og veit at han må ut for å hjelpe jenta si – men han må vite at sønnene er modige nok til å være med. Han tester dem, og velger den modigste, som er den yngste.
… det ligger håp i eventyret
Overvinner Stallo
Jenta blir overrumplet og tatt av Stallo, som vil ha henne til kone for sønnene sine. Han bringer med seg jenta og reinflokken hennes over bergene, der ingen spor blir etterlatt. Men jenta er lur og veit råd. Som en Ariadnetråd lar hun lintråden fra handteinen strekke seg ut etter dem. Hindringene er mange for de som skal finne jenta, både storm og ulveflokker. Og ungene i salen deltar ivrig med lydeffekter. Både historia og framføringa holder ungene grepet. Jenta er klok og observant, snartenkt og gløgg. Ved Stallos leir får hun etter hvert kontakt med faren og broren, som har funnet lintråden og fulgt den over bergene. Jenta klarer å stjele jernrøret fra Luttak og får Stallo til å ta jernkofta av seg, kofta som gjør ham usårlig. Et grusomt øyeblikk oppstår når det glødende jernrøret brenner opp Luttak innenfra.
Handlekraftig heltinne
– Det er jenta som helt, hun er en sjølstendig figur som ikke passivt blir redda av faren og broren, men som sjøl er aktiv. Hun er heltinna som redder alt, det var derfor vi falt for denne historia, forteller forfatteren. – Jenta er handlekraftig og bruker råd hun har fått fra bestemora. Forfatteren har reindyrka dette i si fortelling, og håper at jenta kan være et positivt forbilde for ungene som opplever forestillinga.
– Det er et universelt tema, sjøl om det er ei samisk fortelling, sier fortellekunstneren Eirin Edvardsen. Hun forteller at forestillinga er blitt vist til unger som ganske nylig er kommet flyttende fra utlandet.
– De hadde alle et forhold til tema i fortellinga, kampen mellom det onde og det gode, sier Eirin.
– Ja, kampen mot det tilsynelatende uovervinnelige, føyer Sissel til. Hun tror det betyr mye at ungene er med og engasjert, de går ikke lei underveis i forestillinga.
Lykketreff og samarbeid
– Jeg synes Eirin er en svært god forteller, som bruker hele kroppen i framføringa, sier Sissel. – Den første turneen gikk til sameskoler i Sverige, med samiskspråklige unger. Og fortellinga er på sørfoldsdialekt. Men det fungerte helt flott.
– Alle var med. Det var artig å se, hver gang, sier Sissel, scenograf og forfatter. Hun påpeker at det er Eirin, skuespiller og forteller, som er kjerna i framføringa.
– Vi utfyller hverandre, sier Eirin. Sissel lager manus og scenografi, jeg lager framføringa.
– Det er et lykketreff at vi har funnet hverandre! Begge kommer fra samme sted, fra bygder like ved hverandre, og vi har fått til et samarbeid som er veldig bra. Flott at det går an, mener Sissel.
– Vi har hatt mange samtaler, og vi er i den samme verden, understreker Eirin.
– Sissel sier at vi bor i den mytiske dramaturgien.
Eventyr og fortelling
– Vi har noen ganger snakka om å lage noe realistisk, men det ligger håp i eventyret. Derfor er det veldig givende å bruke eventyr og mytiske fortellinger, sier Sissel, og føyer til: – Her har vi prøvd å ta vare på fortelletradisjonen, vi sitter ved bålet og lytter.
– Ja, sier Eirin. – Vi sitter ved bålet, men bålet har også en viktig rolle i fortellinga, det er sentralt for utgangen av historia.
Eirin har jobba med andre eventyr, der helten vinner ved å bruke vold.
– Her er det listighet som gjelder, jenta tenker ut en plan for å overvinne motstanderne. Men, det er likevel mennene som dreper, sier fortellekunstneren.
Lydbok og bok
Stallo og sølvmånen (2010) er en lydbokversjon av figur- og fortellerforestillinga Stallo sover ikke når sølvmånen skinner. Lydboka er gitt ut gjennom Horndals firma Rabarbra Bokmakeri. De to kunstnerne kan tenke seg å lage ei vanlig bok av Stallo og sølvmånen etter at de er ferdig med forestillingene. Et halvt hundre forestillinger er det minst blitt, siden starten i Nordland og Nord-Sverige for fem år siden. I fjor var damene på Riddu Riđđu og framførte forestillinga som del av barneprogrammet på denne urfolksfestivalen i Nord-Troms. Nå arbeider de med nye planer og nye forestillinger. Ei av de nye forestillingene de har skapt handler om den snilleste havvetten, Marmælen: ”Roa, roa Balteskjær” er ei forestilling for små unger, bygd på kystkultur, forteller de to kunstnerne, som i tillegg til egne firma også har et felles kompani: Røyskattkompaniet, som står bak disse forestillingene. Jeg tror at det gode samarbeidet i Røyskattkompaniet vil gi flere enn disse forestillingene!
Nordnorsk Magasin 4-2012
Tekst og foto: ©Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 