Grammatikk for flere kjønn. Om å være subjekt i eget liv.

Jeg vil si noe om grammatikk mellom mennesker, om å være subjekt eller objekt. Og om verbal, aktive handlinger.

Jeg har aldri møtt Roger. Jeg kjenner ikke den anonyme ”kvinne 25 år, på 4. plass på nominasjonslista til Troms AP”. Jeg veit ikke hva som har skjedd mellom Roger og ”kvinne, 25” da hun var ”jente, 17”. Jeg veit ikke hva som vanligvis foregår i arbeiderbevegelsens parti. Jeg har ikke vært medlem av Arbeiderpartiet, jeg kjenner ikke korridorene, trappeoppgangene, kjellerdypet eller mørkeloftet i partiet. Timing og motivasjon for å varsle om fortidas hendelser skal jeg ikke meine noe om. Aldersforskjeller eller kjønnsforskjeller ei heller.

Jeg er absolutt negativ til at mennesker med makt skal utnytte og misbruke sin posisjon overfor andre. At mennesker med en fordel, kanskje noe som blir sett på som attraktivt, bruker dette for å oppnå noe hos noen. Enten makta kan tilskrives alder eller ungdom, utseende eller fysiske attributter, stilling, verv, evner, kunnskap eller ferdigheter. Eller penger, for den del.

Og jeg er for åpenhet, at vi skal fortelle om ting slik de er, også det som ikke er bra.

Slik sett er det ”kvinne, 25” har gjort nå bra. Bra for henne og bra for oss. Hun har fortalt om noe som hun har skammet seg over. Det er en aktiv handling. I det øyeblikket hun forteller dette, er hun et handlende subjekt i sitt eget liv. Og hun har fortalt om noe som kanskje, for alt jeg vet, er del av en partikultur som handler om å utnytte posisjoner til egen fordel. Da er det bra at lyset faller inn i disse krokene.

Å være subjekt i eget liv. Det kan for eksempel handle om å si høyt og tydelig at ja, jeg gikk inn i denne relasjonen på den andres premisser. Det var ikke bra for meg. Jeg skulle ønske det var ugjort. Jeg ville valgt annerledes i dag. Men jeg gjorde det.
Eller, om det var slik det var: jeg gikk inn i dette etter eget ønske, fordi jeg ville det, ønsket det, drømte om det. Men nå skammer jeg meg, og vil legge det bak meg.
De mulige fortellingene er mange.

Det handler om å stå i livet sitt, slik det engang er. Ikke perfekt, noen ganger vanskelig. Slett ikke smertefritt. Om å legge erfaring på erfaring, om å gjenkjenne, lære og erkjenne. Og gå videre.

La oss ikke gjøre kvinna til et objekt. Et offer for overgrep. En stakkar, eller et uskyldig barn. For hvor lenge klarer man å leve med å være et offer? Å kun være et objekt for omverdenens blikk?

Tromsø, 4. desember 2012
Tekst og foto: ©Hilde Kat. Eriksen