Her nord i verden hender det vi driver med åndeutdrivelser. Men hvorfor gjør tanken på disse åndene oss redde, hva er det vi frykter? Hva er det vi tror at ånder kan gjøre oss?
Det verste som kan skje er vel at vi besetter oss selv med tanker om skremmende ting.
Jeg sier verken at det finnes eller at det ikke finnes ånder som kan spre følelser av ubehag. Om dette vet jeg lite. Jeg sier at vi har et valg: vi må beherske vår egen frykt, og ikke gi makt til tanken på åndevesener.
I det øyeblikket vi skremmes, alene eller sammen med andre, i det vi kryper angstfylt sammen, i det vi kontakter åndeutdrivere, lesere, prester, imamer eller synske – i det øyeblikket har vi gitt åndene makt. Enten de finnes eller ikke. Det handler om å tro på det, eller ikke tro på det. Tror vi på det, så kan det få makt over oss.
Jo, jeg er nording. Jeg er vokst opp i denne verdenen av varsler, drømmer og tegn.
Og kjære, jeg har hørt ”synske” si at jeg selv er synsk. Men er jeg det, da? I et par år lekte jeg med «sannsigelser» i kaffegrut, teblad, kakaogrums og håndflater. Jeg ”leste” venner og bekjente. Min fantasis tolkninger av bildene jeg så i koppen speilte seg i den andres bilde av seg selv. Jeg gav dem noen underholdende og selvfokuserte øyeblikk. Noen minutter til å se innover i sine egne irrganger. Og så riktig og så sant som alt var. Alle sa jo det. Med et smil.
Inntil jeg sluttet brått. Beslutninga kom så raskt at jeg ikke rakk å nøle. En plutselig høstettermiddag, i samme øyeblikk som en som ønsket å bli ”spådd” løftet handflata mot meg for å få ”lest sitt liv”, visste jeg at det var over. Dette skulle jeg ikke gjøre mer. Det var ikke artig lenger. Jeg kjente ham vagt, men visste så mye som at han hadde smerter og var redd for sykdom. Han hadde oppsøkt alternative behandlere.
Og han ville tro på det jeg skulle si.
I det et menneske begynner å tro på beskrivelsene mine, ”spådommen” min, så gir han meg makt. Han gir mine tanker, min fantasi makt over sitt liv. Han kan komme til å la livet sitt bli styrt av de vilkårlige ordene som kommer ut av min munn.
Da er det ikke underholdning lenger. Da handler det om nettopp – makt.
Makt kan skape frykt. Og frykt kan ta makt over oss.
Om jeg framstilte meg som synsk, som sannsigerske, som helbreder eller åndeutdriver så ville det kunne gi meg en farlig makt over andre, dersom de trodde på meg. Slik er det også med tankene om ånder. De er ikke farlige før vi velger å tro på dem.
Og da er det kort vei til å tro at noen kan ha makt til å drive åndene vekk.
Men det eneste som kan drives vekk, er vår egen frykt.
Ikke la troen på og frykten for ånder ta makt over våre liv.
Tromsø, oktober 2012
Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 