Hvem har fortalt dem at de må kle seg så godt som nakne?

Høyden på hælene og lengda på skjørtene er omtrent den samme. De stolprer inn døra i følge og flokk. Kjolene og shortsene er tettsittende som korsetter og strekker seg så vidt over baken. Utringningene er dype, både foran og bak. Strømpene er gjennomsiktig bleke, som hvit hud.

Det er mørk, kald oktoberkveld, 69 grader nord. Damene som strømmer inn er mellom 13 og 15 år gamle. De kan gå for å være 20, både på utseende, kropp og klær. Men de er fortsatt barn, på vei til å bli voksne. Det er nå de skal lære å dra grensene for seg selv og andre, bestyre sin egen kropp og andres tilnærmelser.
Hvem har fortalt dem at de må kle seg så godt som nakne?

Guttene som entrer lokalet viser seg også fram, klærne er ettersittende. Men de er samtidig tildekket og igjenknept. Beskyttet innenfor jeans, joggesko og smale, langermede skjorter utenpå buksa. Bare øverste knapp er åpen, uformelt. De stolprer ikke. De brøyter seg vei med brystkassen.

Jentene lar det lange, glatte håret henge løst nedover ryggen. Eget eller extensions. Både de og guttene er på vei til å bli noe, noe vi som står utenfor ikke aner spor av ennå. Vi vet ikke hvem som har ressursene til å bli det de drømmer om, eller hvem som ikke har ressursene – men har sisuen til å sprenge sine egne rammer og oppnå mål utenfor det vi tror de kan klare. Vi vet ennå ikke hvem som ikke vil mestre livet.

Vi står her, en flokk voksne som skal passe på denne mindreårige gjengen. Se til at alt går rett for seg. Og det gjør det jo. De er inkluderende, de viser hverandre respekt. De organiserer et fellesskap, med selskapsleker, spill og dans. De er helt vanlige ungdommer, fra en gjennomsnittlig ungdomsskole i byen. De er fra alle lag og kulturer.

Hvilke grenser er det vi skal trekke for ungdommene våre? Hvilke grenser skal de selv få finne fram til, presse eller krysse? Vi har disse få årene, mens de balanserer på gjerdet mellom barn og voksen. Vi får være her. Se til at det går noenlunde rett for seg.

Tromsø, oktober 2012.
©Hilde Kat. Eriksen