«Även dessa ord är mina/ trots det mörker som de bär på/». Slik begynner diktsamlinga Morgonnatt av tornedalspoeten Mona Mörtlund. På omslagsbildet kastes et gyllent lys inn på skrå, det skaper en sakral stemning. Kanskje henger det sammen med at mange av tekstene i denne vesle boka handler om tap og sorg, og erkjennelse av å legge noe bak seg.
Gjennomgående formidler poeten sansninger, lukt og solvarme, synsinntrykk og lyder, minner, opplevelser, erfaringer og følelser i et klart, poetisk språk.
I den første av tre avdelinger i denne diktboka er dikterjeget vendt tilbake til et sted som skildres i minnenes lys, hun finner nye ord, ord som kan lindre og som hun kan holde fast i når hun «Lämnar de gamla orden / bakom mig». I del to er hun på reise, langt borte, og i det jeg leser meg nærmere slutten på andre del, merker jeg tydeligere at dikteren ikke bare observerer, minnes, sanser og skildrer, men også viser medkjensle og identifikasjon med andre i disse tittelløse diktene. Inne i en av tekstene heter det: «Den trötta kvinnan med barnet/ hon kunne varit jag, börjar gråta/» (s 23). Foranledningen til hendelsen er at dikter-jeget uforvarende går inn i en klassisk konsert nede på en metrostasjon i undergrunnen i en europeisk storby. Her er hendelsen skildret så innlevende at komponistnavnene som er tatt med, er overflødige. Diktet skaper en opplevelse uten at vi behøver å vite at det er «Bach og Albinioni/ Mozart och Vivaldi» som er opphavet til musikken. Det holder at vi vet at «Som Lainoälvens vatten/ när isen just släppt taget/ strömmar tonerna emot oss».
I del tre griper dikteren fatt i sorgen og den turbulensen i følelsene som oppstår og minnene som kommer når en blir foreldreløs – som voksen. «Plötslig blåser det upp till storm// Möbler och människor, / ord och besvikelser// Allt flyger omkring» (s 28).
Her bruker hun vannliljer (näckrosor) som bilde på å både være rotfestet og bundet sammen: «… De långa rottrådarna sammanslingrade/ fast förankrade i den dyiga sjöbotten» (s. 31). Hun skildrer fortidas fellesskap i familien, og en avrunding, erkjennelse og veien videre. «Allt är förandrat/ och det finns ingen väg tillbaka //stärnorna har bytt plats /och orden betyder något annat nu /…».
Mona Mörtlund (1957) kommer fra Kangos i Tornedalen, i dag bor hun i Luleå. Morgonnatt er hennes tredje diktsamling. Hun skriver også barne- og ungdomslitteratur og dramatikk (novellefilm, drama-serier for barn, stykker for teater). Mörtlund arbeider dessuten som oversetter mellom svensk og meänkieli/tornedalsfinsk, dette finske språket som er en parallell til vårt eget kvensk/finske språk, kainun/kväänin kieli som fikk status som eget språk i Norge i 2005. Blant annet oversatte hun i 2013 August Strindbergs Ett drömspel (1902) til meänkieli, under tittelen Uninäytelmä.
Mona Mörtlund
Morgonnatt
Dikt, Black Island Books 2014, 38 sider
Omtalt av Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 2-2015
Hildekatblog 