FLYKTNINGER – TANKER ETTER Å HA LYTTET TIL NOEN ARGUMENT: Kan hende er det et faktum at vi (for det samme antall penger) kunne ha hjulpet mange flere flyktninger fra Syria ved å gi midler via FN enn ved å gi en svært liten brøkdel av de flyktende menneskene plass ved vårt hjemlige bord. Men kanskje er det heller slik som Ole Brumm uttrykker det: Ja takk, begge deler. I alle fall om vi spør Jan Egeland, som kanskje vet noe om å hjelpe flyktninger.
Samtidig er det antakelig også et faktum at mange bygder i grissgrendte strøk i Norge hadde hatt en noe dårligere befolkningsutvikling, var det ikke for bosettinga av flyktninger og asylsøkere, kombinert med arbeidsinnvandring. Kanskje er det ikke slik at vi i Norge er så snille og moralske og korrekte når vi skal ta imot 8000 syriske flyktninger. Kanskje er det heller slik at vi trenger nybyggere i landet vårt? Og at diskusjonene egentlig handler om hvem vi vil ha som nybyggere i distriktene våre?
Helst vil vi jo ha hvite vestlige som snakker et språk vi forstår, som går kledd som oss og som tilhører en religion vi kjenner. Men slike nybyggere vil kanskje heller slå seg ned i New York eller Sydney enn i Torsken og Senjahopen. Skjønt, en del svensker tar jo sjansen på den norske ”glesbygden”, sammen med finlendere, som dog må snakke svensk for å bli forstått.
Å hevde at flyktninger fra Syria generelt sett er terrorister (noe kanskje et par av dem er, dessverre, men dette generaliseres her og der i debatten har jeg lagt merke til i sommer) og derfor ikke må få krysse norskegrensa, synes jeg er litt drøyt. De det i så fall gjelder, må stoppes før de kommer fram. Vi trenger dem ikke. Terrorister har vi sjøl. Vi reiser bust så snart noen forsøker å generalisere oss nordmenn inn i et negativt bilde. Så også med mennesker fra andre land: Er ikke også de forskjellige? Noen er snille, noen er gløgge, noen er romslige og fleksible, andre er drittsekker eller psykopater, fundamentalister eller hjernevaskede roboter. (Vær så snill å legge merke til at jeg ikke snevrer bildet inn til å gjelde bare disse egenskapene, det er tilfeldige eksempler).
I praksis ser det ut til at mange flyktninger, asylsøkere og arbeidsinnvandrere som kommer til Norge ender med å slå seg ned i storbyen Oslo. Forståelig nok, både klimatisk, økonomisk og med tanke på reiseavstander ut i verden. Vi som slår oss ned i utkantene, kan jo mistenkes for å være selvpinere. Samtidig kan slik gruppevis konsentrasjon føre til at deler av hovedstaden endrer seg og at mange voksne osloværinger ikke kjenner seg igjen i hjembyen sin. Og noen av dem blir sinte på grunn av dette. Og redde.
I bygdene har vi egentlig ikke dette problemet. Der er kulturloven slik at du må integrere deg, ellers blir du isolert. Hvem skal du snakke med dersom du ikke snakker fellesskapets språk? Hvem skal du omgås dersom du ikke har en jobb som bringer deg ut av huset og inn i et arbeidsfellesskap? Og hvem skal egentlig ta jobbene på sykehjemmet, fiskebruket, barnehagen og butikken når arbeidsledigheta i enkelte bygdekommuner nærmest går i minus fordi arbeidsdyktig ungdom og voksne forlater for å urbanisere seg? Da er kombinasjonen av flyktningbosetting & arbeidsinnvandring fin å ha.
Vi er ikke så veldig snille i bygdenorge. Vi er bare så veldig få.
Hilde K. Eriksen, 6.6.2015
Hildekatblog 