Katter III

Jo, jeg skulle fortelle om Trixie, katta som flyttet fra oss. La oss håpe saken er foreldet. Vi var øyfolk, som ennå på 60-tallet hadde et par timers båttur til nærmeste by. Du tok ikke katta di til veterinæren. Du tok katta di med til den lokale kompetansen på avliving dersom noe feilte henne.

Trixie var gråstripete og leken, men ikke reinslig. Reinslighet lærer kattunger seg som oftest ganske raskt. Men ikke Trixie. Kanskje hun hadde matallergi, kanskje noen enzymer ikke ble spaltet riktig i magen hennes. Hvem tenkte på slikt? Kattungen var ikke reinslig, det var konklusjonen. Denne konklusjonen førte som regel til en endelig løsning. Men hvem ønsket å ta beslutningen om avliving, og når måtte den tas?

Kanskje fikk familien ekstra beslutningsvegring fordi vi akkurat denne ene vinteren hadde nære naboer like ved Gammelskolen, en liten familie der minstejenta hadde lagt sin elsk på Trixie. Men hun fikk ikke lov hjemme til å ha katt. Jenta kom til oss og lekte med kattungen, om så hver dag. – Mi si Trixie, sa hun. Hennes katt.

Trixie utløste beslutningen selv. En kveld var hun ved et uhell blitt innestengt på pappas arbeidsrom. Der gjorde hun fra seg på arbeidsbordet. Det var det. Ungkatta ble båret til en eldre mann som pleide å ta seg av slike saker. Henrettelsen ble utført, et ritual i flere avgjørende faser, som skulle hindre halvgjort arbeid.

Neste morgen satt Trixie på trappa da vi kom ut. Muligens noe fortumlet, men avgjort i live. Bare det ene øret var skadet, halve øret var vekk. Turen gikk til den eldre naboen. – Nei, han hadde tatt livet av katta. Definitivt. Deretter var hun blitt plassert på askedungen.

Kanskje kjenner du ikke til askedungen? Alle hus på bygda hadde en dunge der aska fra vedkomfyren ble tømt. Der la vi også hermetikkbokser og annet avfall vi ikke fant nytte for. Jevnlig grov vi ned avfallet fra dungen.

Kroppen til den avlivede Trixie var blitt plassert på naboens askedunge over natta. Og i løpet av nattetimene hadde reven hentet kattekroppen. Det kunne naboen se av sporene i nysnøen. Potespor fra et kattedyr førte vekk fra dungen. Og mannen var sikker i sin sak. Sikker var vi også. Trixie lå i kattekassen hjemme. Livs levende.

Men Trixie ble ikke lenge hos oss. Raskt valgte hun å flytte. Det sier jeg ikke noe på. Et slikt svik fra menneskene sine? Den unge katta flyttet selvvalgt til den vesle nabofamilien, der minstejenta gledet seg stort over å ha Mi si Trixie sammen med seg hver dag.

Nei, nabomannen ble aldri mer brukt til slike oppdrag.
– Han var blitt for gammel, sa de voksne.

© Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Katter II

På pappas skrivemaskin blei metallbokstaver pressa gjennom sverteband for å fortelle historiene om Nusken, Sofus og Trixie, Kornelius, Siri og Miri og villkattene. Hvor fortellingene mine blei av, veit jeg ikke. Men før nedskrivingene døde Sofus.

Jeg var ganske lita da jeg fikk min egen kattunge igjen, i tillegg til Nusken. Kanskje tre år. Sofus var en mørk og stripete liten kattemons. Kanskje var han barn av Nusken, kanskje var han broren hennes, fra et seinere kull. Egen kattunge var veldig stas. Jeg lå på golvet ved siden av kattesenga og fulgte med når ungen diet, og ventet spent dag etter dag på at øynene skulle åpne seg. Så skulle kattungen ut av kassen, forsøke seg på å få små poter til å ta feste på glatte golv. Etter hvert kom de spennende dagene da jeg ivrig satte tefat med melk foran den lille snuten, dyppet fingeren i melka og lot kattungen slikke av. Joda, lære seg å drikke gjorde kattungen snart. Så skulle den lære seg å gå i trapp. Og endelig kom tida for å leke ute.

Men en dag kom ikke Sofus inn. Han var borte i mange dager. Det var dramatisk. Hadde reven tatt ham? Var han spist opp? Satt han fast et sted? En ettermiddag jeg var på vei ned trappa og ut, fant jeg ham. Han var kommet hjem, og hadde klart å slepe seg opp til avsatsen midt i trappa. Der lå han, sammenrullet med snute mot hale. Sofus hadde fått kattepest. Eller harepest, som det egentlig het. Pesten førte til lammelser og død, det var sjelden at lammelsene slapp taket og at kattene overlevde.

Jeg ble pyntelig ført opp i leiligheta igjen, og pappa tok med seg Sofus ut og ned i fjæra. Seinere kom han inn igjen, og kunne fortelle at nå var Sofus på månen. Pappa hadde kasta ham opp dit. Om jeg gikk ut, og så godt etter opp mot den lysende måneskiva, så kunne jeg nok se en mørk flekk der. Det var Sofus.

Det var en trøst i fortellinga. Jeg kunne stå ute og se etter Sofus, slik fantes han ennå for meg. Men etter hvert ble jeg mer og mer sikker på at dette var nettopp bare ei fortelling, og at Sofus lå nedgravd et sted i fjæra. Den gradvise innsikten ødela likevel ikke månefortellinga for meg. Kanskje begge deler var sant.

© Hilde Kat. Eriksen

Katter I

I dag vil jeg fortelle om kattene mine. Med ”mine” mener jeg ”som har vært hos meg”. For jeg eier ikke kattene. De er hos meg, så lenge jeg behandler dem akseptabelt.

Katter kan flytte når de får bedre behandling et annet sted. Slik Trixie gjorde. Men Trixie skal jeg skrive om en annen dag. Nå vil jeg fortelle om pusi Nusken, og litt om Fina. I femten år delte Nusken og jeg daglige opplevelser, store hendelser som flytting og kattefødsler, og små ting som å møtes på veien etter endt skoledag.

Pusi Nusken blei født på Gammelskolen, en dag i første delen av mai. Da var jeg allerede fem uker gammel. Nusken var en vanlig, europeisk huskatt, med hvite føtter og med hvit haletipp, som reven. Vi bodde i andre etasje på den nedlagte gamle skolen. Huset lå i veikanten, det var langt til nærmeste nabo og flere kilometer til jevnaldrende unger.

Nusken smøg seg snart inn i lekegrinda mi på stuegulvet, og slik blei ho min første lekekamerat. Vi delte det meste. Ei skål med gryn eller en brødbit spiste vi av begge, samtidig. Etter hvert vokste vi ut av lekegrinda, og fikk lov å leke ute. Pusi fulgte meg på turer i fjæra eller når jeg bygde hytte under ei av granene utfor huset. Dro familien bort, satt hun ventende i veikanten i svingen bortfor huset når vi kom tilbake.

Kattene hos oss frihet til å komme og gå som de ville. Landskapet rundt Gammelskolen var godt for katter, ikke var det bratt og steilt, det var få hus og lite trafikk. De gikk ofte på jakt, og de dro byttet heim på trappa der det ble vist fram. De møtte også kattemonser ute, noe som gav mange ungekull. Tidlig lærte jeg at familiens kattebestand måtte reguleres, men av og til ”satte vi på” (beholdt) kattunger, som siden ble gitt bort.

En av Nuskens unger kalte jeg for Fina. Fina åpnet øynene, lærte å gå og spise fra skål. Ho blei stor nok til å bli gitt bort, og dagen for henting kom. Men vekk var Fina. Hvor kunne det vesle frøet være? Ingen steder i huset fant vi henne. Nusken dukka opp ved matfatet i kjøkkenet, og etter måltidet fulgte jeg henne ned og ut, rundt kjellertrappa og hushjørnet, forbi hagebenken og klessnora, bjørka med skjærereiret og grantrærne. Men ingen Fina fant jeg.

Kattemor vandret videre, mot gjerdet, mot verden utenfor. Vi kom til stedet der Nusken og jeg pleide å krype under ståltrådsnettingen, på vei mot verden på den ande sida. Og der, i den lave gropa som gjorde det mulig å åle seg under gjerdet, der lå det vesle kattekrypet. Liten, aleine og skjelvende. Jeg bar Fina inn igjen, og seinere på dagen kom jentene som skulle overta den vesle kattepiken. De hadde med en pose druer, en gave til oss i bytte for vesle Fina.

Den gang da var jeg sikker på at Nusken visste hva som skulle skje, at Fina skulle hentes denne dagen, og at det var årsaka til at hun bar ungen sin med seg ut og gjømte den bak huset.

© Hilde Kat. Eriksen