Ei reise til et av verdens fire hjørner: Øya Fogo på Newfoundland

Vi befinner oss på 49 grader nord, det er midten av mai måned 2017 og vår på den nordlige halvkule. Vi ser isflak bølge som et hvitt lappeteppe med blå sømmer rundt isbryterferga fra Farewell, og vi hører flakene smelle mot skroget.

Tekst og foto: Hilde Kat. Eriksen
Publisert i Nordnorsk Magasin 4-2017

English version

På kjøkkenet heime hos Joan Penney i Little Seldom, ei av de mange bygdene på Fogo Island, lukter det saltkjøtt. Jeg stryker hendene over den forseggjorte duken på kjøkkenbordet, tøyremser i harmonerende farger er sydd sammen i symmetriske mønstre.

– Den var fin, inntil Joan vasket den i vaskemaskinen, ler Joans storesøster Marie Payne når jeg roser arbeidet. Joan ler, hun også, og forteller at det er Marie som har laget patchwork-løperen. Det er vedtatt at aktive lillesøster ikke har tålmodighet med handarbeid, verken med lappeteknikk eller strikking. Like fullt står Marie der med ei heil eske strikkegarn til Joan.

– Se her, sier Marie, – du legger hespene ved siden av hverandre slik, etter hvilken rekkefølge du skal ha på fargene! Den eldste av de to søstrene tar opp mobilen og knipser et bilde av raden med fargerike garnbunter på bordet.

– Sånn, nå kommer du til å huske det, sier hun, og sender bildet til Joans mobil. Joan henter fram et annet bilde fra mobilen og viser meg ei stolpute laget av en stripete, strikket og vattert slange som er montert i en spiral. Slike stolputer er det hun skal lage av garnet i eska.

Jiggs dinner

Det er fredag, vår andre dag på Fogo, og jeg har vært med Marie på en runde på øya. Hun har handlet garn hos Tina’s Gas & Convenience i bygda Joe Batt’s Arm og hos This & That Store and Information Station i bygda Fogo. På This & That fikk jeg kaffe og en hyggelig prat med mannen bak disken, og jeg ble også presentert for ordføreren som tilfeldigvis var innom.

På vei tilbake til Little Seldom gjør vi et ærend innom vertshuset i Joe Batt’s Arm, der lokale husflidsprodukt selges i lobbyen. Det er et langt stykke fra de små allround bygdebutikkene til Fogo Island Inn. Ikke i kilometer, men i design og innhold.

Tilbake ved kjøkkenbordet heime hos Joan og Max Penney byr Joan på middag. Det er ”Jiggs dinner”, en tradisjonell newfoundlandsk middagsrett som inneholder saltkjøtt, kål, kålrot, gulrøtter, poteter og digre melboller (dumpling, lokalt kalt for ”doughboys”), servert med melasse (sirup), syltede rødbeter og en pudding laget av hvetemel. I Joans pudding er det i tillegg blåbær. Dette smaker godt!

Sol og is

Første kvelden på øya kjører vi fra Little Seldom til Joe Batt’s Arm. Det er kveldssol, grønlandsk pakkis fyller strandlinjene og i horisonten seiler store isfjell sakte smeltende sørover.

Kafémannen på ferga fra Farewell til Change Islands og Fogo inviterte oss til ei utstillingsåpning på Fogo Island Inn. Jeg rakk knapt å bestille en te, en kaffe og en liten tyttebærterte før han plasserte tonefallet mitt i Skandinavia, spurte hvor vi skulle overnatte, inviterte oss til fotokunstutstillinga og informerte om Fogo Island Spring Festival samme helg. Det er nettopp denne festivalen vi skal delta på de kommende tre døgnene.

I tillegg til kafeen på ferga driver Curtis Burns ”Flat Earth Coffe Company” i Shoal Bay. Mytologien til noe som kaller seg ”Flat Earth Society” hevder at et av verdens fire hjørner ligger nettopp der, ved Brimstone Head i Shoal Bay på øya Fogo på Newfoundland.  Det finnes også et «Museum of the Flat Earth».

Det er ikke ved verdenshjørnet vi bor mens vi er på øya. Vi har tatt inn på Penney’s Vacation Home i Little Seldom, ikke langt fra der ferga legger til i Stag Harbour. ”Penney’s Vacation Salt Box[1] Homes & Outport Studio Accommodations” kaller Joan virksomheten sin.

Fotokunst og seks hektar skog

I Fogo Island Gallery åpner den miljøbevisste fotokunstneren Marlene Creates utstillinga ”To the blast hole pond river”, med fotografier og videokunst. Kunstneren har slekt fra Fogo, men er bosatt i Portugal Cove på Newfoundland. Creates er opptatt av sted i kunsten sin. De siste femten årene har hun fokusert på de seks hektar med nordlig (boreal) skog der hun bor.

Det er ikke geografien som opptar Marlene Creates, men stedet som en prosess der noe foregår, stedet som økologi, som språk og kunnskap. I denne utstillinga er fotografiene tatt i og ved elva som renner igjennom eiendommen hennes. Noen av bildene er sjølportrett tatt med kamera holdt under overflata i elva: Som om det er naturen som betrakter kunstneren.

Det er vår jobb å finne måter å tilhøre helheten på, mens vi holder fast ved særegenheten til mennesker og sted.
(Zita Cobb, Shorefast Foundation)

Stedet og milliardæren

Stedet er også sentralt for den heimvendte sosiale entreprenøren og milliardæren Zita Cobb. Sammen med brødrene Anthony og Alan Cobb har hun etablert Shorefast Foundation.

Ordet ”shorefast” betegner fortøyninga som fester en tradisjonell newfoundlandsk torskenot til land (den likner mye på den norske laksenota). Navnet symboliserer torskefisketradisjonen på Fogo, og at det er viktig å holde på forbindelsen mellom enkeltmennesket, lokalsamfunnet, kultur og sted. Shorefast framhever noe de kaller stedets integritet: Et etablert mål for organisasjonen er å revitalisere lokalsamfunnet og skape kulturell og økonomisk bærekraft på Fogo Island og naboøya Change Islands.

På nettstedet shorefast.org sier Zita Cobb: ”Vi eksisterer i forhold til helheten: hele planeten, hele menneskeheten, hele eksistensen. Det er vår jobb å finne måter å tilhøre helheten på, mens vi holder fast ved særegenheten til mennesker og sted.»

The Inn

I lobbyen på vertshuset hilser vi på ei kvinne som er lett å like og alminnelig i framtoningen. Det er nettopp Zita Cobb, milliardæren bak Shorefast og Fogo Island Inn. Opprinnelig kommer hun fra ei av bygdene på Fogo. Men en dag, da Zita var tenåring, slo faren en spiker i porten, tok sjubarnsfamilien med seg og reiste fra øya. Han så ingen framtid i de avtakende fiskeriene utenfor kysten av Newfoundland. Zita Cobb studerte business i Ottawa og gjorde seinere store penger innen teknologi og fiberoptikk. Hun valgte å investere formuen sin i lokalsamfunnet på heimstedet.

”The Inn”, sier lokalbefolkninga om Fogo Island Inn. Møbler og tekstiler i lobbyen og på rommene er laget av lokale handverkere og husflidsutøvere. Quilter (vatterte lappetepper), heklede matter, slangeputer og snekrede møbler er laget etter tradisjonelle mønstre og teknikker, sammenvevd med moderne design. Slangeputer er strikkede stolputer som ei fogokvinne laget for mer enn femti år siden. Nå lages de av lokale husflidsfolk i øysamfunnet, mange av dem er med i The Wind And Waves Artisans’ Guild: handverkslauget på Fogo. Slike slangeputer er det også Joan Penney er i gang med å strikke. Produktene selges også igjennom Fogo Island Shop.

Torsken og samfunnet

Et lokalsamfunn har gjerne et nav, et omdreiningspunkt: Ei virksomhet som gjør det liv laga å leve på dette stedet. Det kan være offentlig virksomhet, enten det dreier seg om utdanning, helse, forsvaret eller annet. Eller det kan være privat virksomhet, ei hjørnesteinsbedrift som skaper sysselsetting og tar samfunnsansvar. Byen eller bygda kan være et handelssentrum, ei skolebygd, et industristed, et fiskevær, eller ei slitesterk blanding.

Fogo Island er i likhet med resten av Newfoundland avhengig av fiskeriene. I århundrer hadde torsken fra de store banker utenfor Newfoundland vært livsnerven i samfunnene. Så avtok den kystnære fangsten gradvis. Årsakene var en kombinasjon av miljøendringer og en uheldig forvaltning av fiskeriene som medførte overfiske.

Åpen tilgang til ressursene kan føre til den såkalte ”allmenningenes tragedie”, det faktum at noe som i det korte løp er det beste for den enkelte, i lengden kan være uheldig for samfunnet som helhet. Hele provinsen var fiskeriavhengig, ikke bare fiskerne og deres familier, fiskeindustrien og transportnæringa, men også andre tilknyttede næringer. En rekke økonomiske og sosiale faktorer medvirket til å presse fangstene til det maksimale, helt til torskestammen kollapset. Dette til tross for at både forskere og lokale fiskere hadde varslet om forholdene.

Det kom til full stopp i 1992 da mengden torsk var falt til 1 % av tidligere nivå. De føderale fiskerimyndighetene i Canada innførte et forbud mot torskefiske. Forbudet er fortsatt virksomt, men nå, 25 år etterpå er det endelig en økning i torskebestanden på grunnene ved Grand Banks, der den varme Golfstrømmen møter den kalde Labradorstrømmen. Det er nå åpnet for et begrenset torskefiske med teiner og krokredskaper.

Stimulerer til utvikling

Tilbake til Fogo. – Shorefast, Zita Cobb og Fogo Island Inn: Gjør de lokalsamfunnet avhengig av seg? Vil økonomien på øya kollapse dersom Shorefast skulle oppløses?

Jeg er bare en observatør utenfra. Det er mange ting jeg ikke ser eller forstår. Men slik jeg oppfatter det er det flere viktige aktører på Fogo, og Shorefast en av disse eikene i samfunnshjulet. De bidrar til lokalsamfunnet på flere vis. De stimulerer til utvikling lokalt gjennom å sette i gang eller støtte prosjekt, ved å dra inn penger utenfra gjennom blant annet geoturisme[2] og ved å promotere salg av lokale produkt til omverdenen gjennom Fogo Island Shop. De bidrar også til sysselsetting, men fortsatt er det fraflytting fra øya.

Ved å rette seg mot et såkalt High End-marked med forbrukere med romslig økonomi, ser det ut til at Fogo Island Inn skaper positive ringvirkninger lokalt heller enn å undergrave øvrig lokal virksomhet. Ei helg på vertshuset koster mellom 10.000 og 18.000 norske kroner. Da har du full pensjon, med inkluderte arrangement og aktiviteter. Det være seg bålkvelder, bærplukking, isflakhopping, sauna, turer på ski, truger eller snøskuter, hval-, sel-, fugle- eller isfjell-titting, fjæreturer med steinplukking, roturer i den lokale båttypen punte, fisketurer, museumsbesøk, filmer og foredrag. Eller du kan ligge på taket og stirre på stjernene.

Faktisk er programmet så travelt at både tidligere vertshusgjester jeg har snakket med og Joan på Penney’s Vacation Home kan fortelle at etter et par døgn på The Inn tar gjerne gjester inn på et av de rimeligere overnattingsstedene på øya, for etter eget utsagn ”å slappe av” (og sikkert for å spare litt penger).

Tradisjonsmusikk i Tilting

Fredag kveld drar vi til Tilting, lengst øst på øya. Folket her har tatt godt vare på irsk kultur og dialekt, og husene i bygda er malt i hvitt og grønt utvendig: det irske flaggets farger. Denne kvelden er det konsert på forsamlingshuset, St. Patrick’s Parish Club. Bortsett fra bardisken innenfor inngangen, og den irske kløveren som er brukt som dekor i det hvit- og grønnmalte interiøret, så er det som å komme inn i et norsk samfunnshus bygd før 1970.

Programmet er satt sammen av tradisjonsmusikk med sang og akustiske instrument, med lokale musikere. Vi blir raust invitert til å sitte ved bordet til de heimflyttede pensjonistene og aktive folkedanserne Beatrice og Harry Sheppard fra Stag Harbour. Her blir vi også kjent med Dafna og Stefan Mildenberger, som har flyttet fra New Brunswick til Barred Island ved Joe Batt’s Arm. Dafna er designer, og Stefan utvikler strikkekunst-prosjektet ”Codfused”.

På Fogo er en visst aldri aleine, og ettersom dagene går møter vi disse og andre trivelige og inkluderende mennesker en rekke ganger.

Fiskersamvirket

Lørdag morgen regner det, og regnet følger oss igjennom dagen. Vi starter tidlig fra Little Seldom. Underveis stopper vi i veikanten i Seldom og plukker opp Aubrey Payne, mannen til Marie. Aubrey og Marie fisker krabbe sammen, og Aubrey er i tillegg engasjert i utprøving av torsketeiner i samarbeid med Marine Institute ved Memorial University of Newfoundland (MUN) i provinshovedstaden St. John’s.

Vi er på vei til Fogo Island Fisheries Co-op, et samvirke som ble dannet i 1969. Co-op er medeier i båter og fiskekvoter, og er en viktig medspiller i den lokale økonomien. Det er sesongoppstart på krabbefabrikken, og vi får en guidet omvisning igjennom hele produksjonslinja. En japansk kontrollør vandrer smilende rundt mellom arbeidsstasjonene for å sjekke at eksportproduktene holder mål. Arbeidsstokken er godt voksne. Det er en tendens til at ungdommene ikke viser så stor interesse for å arbeide i fiskeindustrien eller la seg rekruttere til fiskeryrket. Her, som mange andre sted rundt Nord-Atlanteren.

Reker og krabber – eller torsk

Seinere på dagen kommer vi til ”Town Hall” i Joe Batt’s Arm, og vi er straks omgitt av folk som hilser og snakker. Det skal være rundebordsdebatt om fiskerier, ledet av Gordon Slate, styreleder i Shorefast og vår vert. Hovedinnleder er Glenn Blackwood fra Marint institutt ved MUN, den andre innlederen er Jahn Petter Johnsen fra Norges Fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø.

– Åtte hundre år har det har det vært fisket etter torsk her, sier Blackwood. – Det var derfor folk kom hit. Ikke for krabbe eller for reker – og ikke for været føyer han til, til munterhet fra publikum. – Folk har flyttet etter fisken, og har fisket der det har vært overflod. Det er kaldt vann (-1 °C) og få arter utenfor kysten av Newfoundland, men store mengder av disse fem-seks artene!

Blackwood hevder at dette er det stedet som er kaldest, mest stormfullt og har mest tåke i hele verden. Etter hvert som Grønlands-isen smelter, kalver og driver sørover er det forventet at det blir enda kaldere på kysten av Fogo og Newfoundland.

Fogo har i dag en viktig krabbe- og rekeindustri. Den enes nød er den andres brød, heter det. Også i havet er det slik. Da torsken forsvant ble det bedre vilkår for reker og krabber i havet. For fiskerne gir disse fangstene vel så gode inntekter som torskefiske. Nå når torskestammen er i vekst igjen, går mengden av de lukrative artene tilbake.

– Jeg skulle gjerne sett at vi kunne ha gode fiskerier av alle artene, sier den lokale fiskeren Glenn Best under rundebordskonferansen i forsamlingshuset i Joe Batt’s Arm lørdag formiddag. Men ingen får alt, dessverre. Glenn sitter for øvrig i styret til Shorefast.

Kjøkkenfest og fiskesuppe

Etter rundebordsdebatten er det ”kitchenparty”. Dette er tradisjonelt en fest der folk har samlet seg i kjøkkenene til hverandre for å spille og synge, steppe og danse square-dans. Denne ettermiddagen er det sang, dikt og fortellinger på programmet, og spontan dans. Pauline Brown, allestedsnærværende konferansier på vårfestivalen, viser seg å være en utrolig kjapp steppedanser som stadig er ute på dansegolvet.

I en halvsirkel midt på golvet sitter lokale musikere som vekselvis spiller gitar, banjo, fele og trekkspill, synger og resiterer. Halvsirkelen utvider seg etter hvert som flere poeter og fortellere kommer til. Noen framfører overleverte tekster, andre bidrar med egen diktning.

Kjøkkenfesten følges av ”Fish Supper”, med fiskesuppe fra vertshuskjøkkenet. Under måltidet snakker jeg med blant annet Agnés og Philippe de Wouters, et ektepar fra Belgia. Etter sitt første besøk på øya falt de helt for Fogo, og i dag har de hytte i Shoal Bay.

Før vi reiste til Fogo hadde vi ikke tenkt på å reservere bord i matsalen på vertshuset, så den fikk vi ikke prøvd ut (bord bør reserveres tre uker i forveien). Men fiskesuppa fra vertshusets kjøkken får vi jo smake. For å være ærlig, så imponerer den ikke min ganske alminnelige nordnorske gane, det smaker salt havvann med fisk oppi.

Folkesang og steppdans

Lørdag kveld er det kulturkveld med fortellinger, opplesninger, sang og danseoppvisning. Sangene uten akkompagnement er veldig fine. Ei ung kvinne, Amy, heies fram av publikum. Som skikk og bruk er presenterer hun sangen sin og hvem hun har lært den av. Hun synger a capella, uten musikk til. Dette er flott!

Mange av sangene vi får høre gjennom disse dagene har møtet mellom fiskerne og samfunnet på land som tema.

”With their hardy crews and captains they are the finest fishermen, and the girls are all exited, the longliners are comin in” (”Joe Batt’s Arm Longliners” av Frank Dwyer).

Den lokale dansegruppa har ei oppvisning med tradisjonell dans, ikke helt ulik nordisk folkedans. Det er turer og ringer, bytte av dansepartner, og rytmer som minner om både reinlender og galopp med en «Newfie waltz» fletta inn. Men mest av alt er det stepping!

Dansegruppa består av glade amatører som alle danser med sin egen teknikk, noe som gir oppvisninga et uformelt og underholdende preg. Noen danser med store bevegelser, andre med så små, raske, trippende skritt at du knapt kan se føttene bevege seg eller berøre golvet.

Fiskerfilm og bryllupsfotografering

Søndag våkner vi av tåkeluren. Et ullent ul, langt borte. Vi kjører til Fogo Island Inn igjen. Det skal være filmvisning i vertshusets kino, det er dokumentarfilmen Atlantic som vises. Vi har ikke fått tak i billetter til visninga, men er blitt forsikret fra flere om at det helt sikker vil bli plass til oss. Og det blir det. Filmen følger tre fiskere, en på Newfoundland, en i Irland og en på Andøya i Nord-Norge. Likheter og ulikheter i fiskerlivet og forvaltning trer fram i dokumentar-fortellinga om tre enkeltindivid, samfunnene de er en del av, og nasjonal og internasjonal fiskeripolitikk. Atlantic-filmen følges opp av en kortfilm fra Fogo Island Fish, om handline-fiske. Etter visninga er det debatt. Enkelte av de som skal delta kommer ikke, for ferga er innstilt på grunn av uvær.
Slik er øylivet.

Etter filmvisninga ser vi et ungt brudepar posere ved vinduene i lobbyen, mens bryllupsfotografen har det travelt med å finne riktig vinkel for motivet. Det er populært å feire bryllup på Fogo Inn. Brudepar og gjester kommer reisende langveisfra for en eksklusiv feiring ved dette atlantisk-kanadiske verdenshjørnet. Om så er, så hjelper The Inn deg med en charterflygning til øyas lille flyplass. Rutefly til St. John’s eller Gander og leiebil til Fogo er ellers en standard reisemåte.

Kystbygdkulturen

Oppvokst i et lite bygdesamfunn på ei øy i utkant-Norge er et besøk på Fogo nesten som å komme heim. Ikke bare ligger gjenkjennelsen i det værharde landskapet, kystklimaet, de innholdsrike småbutikkene som i tillegg til kolonialvarer selger alt fra regntøy og fiskesaker til hobbyartikler og ”krushunder”, men også bygdelivet i seg sjøl, preget av avstandene til regionsentra og nasjonale sentra.

Menneskene på Fogo er lette å snakke med, som om vår felles kystbygdekultur fungerer som et lingua franca, et fellesspråk. Men ikke alt er likt. En av forskjellene ligger i religionen, som tradisjonelt har hatt stor påvirkning på disse lokalsamfunnene. På Fogo Island bor katolikkene for seg sjøl, protestantene for seg, og pinsevennene har samlet seg andre steder på øya. Det er minst ei kirke i hver bygd.

Historisk sett har folkene i hver av disse bosetningene vært isolerte fra hverandre, og ungene har gått på små bygdeskoler. For å bøte på isolasjonen ble det bygd en sentralskole midt på øya. Fogo var en av de første kommunene på Newfoundland som gjorde dette. Det viste seg at sentralskolen, sammen med ishallen rett ved, ble et sosialt sammenvevende element i øysamfunnet.

Fogo-prosessen og fellesskapet

Sentralskolen var et av resultatene av ei endring som allerede var i gang på øya. Det startet med Fogo-prosessen på 1960-tallet. Colin Low laget 27 kortfilmer som dokumenterte livet på Fogo. Bak filmprosjektet, “Challenge for Change” sto The National Film Board of Canada (NFB) og MUN.

Gjennom å se filmene fra de andre bygdene, oppdaga øybefolkninga at de alle sto overfor de samme utfordringene. Det var sammenbrudd i det kystnære fisket, og en tvangsflytting truet. Dialog var nødvendig for å komme seg igjennom krisen, og etter hvert utviklet øyfolket effektive former for samarbeid mellom de ulike småsamfunnene. En av løsningene for å opprettholde livskraften på Fogo Island ble å bygge større båter – såkalte longliners, for å kunne fiske lenger ut i havet. Den nye samarbeidsånden bidrog også til at Fogo Island Fisheries Co-op ble til, eid av fiskere og fiskeindustriarbeidere.

Den norske sosialantropologen Cato Wadel (1936-2011) var universitetslektor ved MUN (1967-1970), og han gjorde feltarbeid på Fogo. Også Wadel er intervjuet i en av dokumentarfilmene fra Fogo, der han snakker om forskjellene på norske og newfoundlandske fiskerier. Noen år etter dette ble han professor ved Universitetet i Tromsø.

Se filmen The children of Fogo Island (17 minutter).

Flatt dekk og fergekø

Tidlig mandag morgen skal vi reise fra Fogo igjen. Våre trivelige husverter, Joan og Max mener at vi må sette bilen i fergekøen allerede søndag kveld. De skal frakte oss til og fra fergekaia. – Om nå ferga går da. Det veit en jo ikke.

Vi tar sjansen på ikke å stille oss i nattkø. Tidlig neste morgen er alt pakket og klart da vi oppdager at et av bildekkene ikke har taklet de røffe bygdeveiene så godt. Det er helt flatt. Et superraskt hjulskifte finner sted, og vi er på vei. Framme ved fergekaia ser vi køen av tomme biler. En etter en fylles de av folk som slippes av i veikanten av andre biler i skytteltrafikk. I det ferga går, står enda ei rekke tomme biler i kø. Kanskje er det neste ferge som er målet. Kanskje forsov de seg. Kanskje punkterte de, og rakk ikke fram.

Samfunnspoesien

I løpet av Fogo Island Spring Festival har vi lagt merke til at fleire av deltakerne har framført dikt og tekster skrevet av dem sjøl eller andre lokale poeter.

Seinere møter vi en tidligere fiskeriinspektøren David Benson, som har drevet Afterwords Bookstore i St. John’s fram til helt nylig. Han understreker at diktertradisjonen står sterkt på Newfoundland, og at det er poesien som er og har vært det dominerende litterære språket.

– Vi newfoundlandere er poeter, sier Benson, som sjøl har gitt ut flere diktsamlinger.

 

FAKTA OM FOGO ISLAND

Fogo Island ligger i Labradorstrømmen, i det som kalles isberg-alleen, der pakkis fra Grønland seiler forbi fra april til juni. Det gir et nordlig klima på en (for oss) sørlig beliggenhet. Før isen har passert øya pakker den seg inn i bukter og viker, den flytter seg rundt med vær og vind og strøm, og den hindrer fiskerne i å komme seg på havet.

Øya er den største langs kysten av provinsen Newfoundland og Labrador i Canada, 238 km²i utsterkning. Omtrent som Stord, eller litt mindre enn Arnøya i Nord-Troms. Den er 25 kilometer fra den ene enden til den andre. I øysamfunnet bor det ca. 2250 mennesker (i 2016), omtrent som i Vardø. For seks år siden (2011) ble alle bygdelagene formelt slått sammen til bykommunen Fogo Island.

 

SHOREFAST FOUNDATION

Shorefast er formell og juridisk eier og forvalter av Fogo Island Inn. Det femstjerners vertshuset åpna våren 2013. Bygninga er tegna av det norgesbaserte arkitektbyrået Saunders Architecture i Bergen. Et av prosjektene til Shorefast har vært å bygge ut geoturisme på øya, og ”The Inn” er en sentral del av dette.

Fogo Island Inn er en betydelig investering, 260 millioner kroner (41 mill. CAD). Tre firedeler av investeringene kommer fra private personer, Zita Cobb står for en stor del av dette. Det øvrige av midlene er offentlige tilskudd. I 2016 begynte drifta å lønne seg, og hele overskuddet reinvesteres i lokalsamfunnet gjennom Shorefast Foundation. Ideen er at virksomheta skal spore til økonomisk vekst i det vesle øysamfunnet.

Shorefast Business Assistance Fund tilbyr mikrokreditt til de som vil starte egen virksomhet på øya. Ulike restaureringsprosjekter og blant annet handverkslauget er av de som har fått mikrokreditt fra Shorefast, sammen med mange andre prosjekt.

Fogo Island Arts (FIA) har flere atelierer eller ”kunststudioer” rundt Joe Batt’s Arm. Disse er tegna av den Newfoundlands-fødte arkitekten Todd Saunders. Ulike artist-in-residence-program åpner opp for at geologer og andre akademikere, filosofer, designere, skribenter, musikere og ikke minst kunstnere og filmfolk fra hele verden kan søke om et opphold i et av disse atelierene.

Blant de mange Shorefast-prosjektene finner vi også Fogo Island Fish, som knytter direkte kontakt mellom handline-fiskere og finere restauranter. Gevinsten er å kunne selge kvalitetsfisk til et eksklusivt marked, til høye priser. Andre initiativ er The New Ocean Ethic (NOE) og The Fogo Island Economic Development Partnership. Sistnevnte er et samarbeid mellom Shorefast, Fogo Island Co-operative Society Limited, og Town of Fogo Island.

***

Festivaler på Fogo
Fogo Island Spring Festival (mai)
Fogo Island Partridgeberry Harvest Festival (oktober)
The Brimstone Festival (august)

Noen anbefalte romaner om livet på kysten av Newfoundland
Bernice Morgan: «Random Passage» (1992) og «Waiting for Time» (1994)
Michael Crummey: «Sweetland» (2014)

***

[1] Arkitekturhistorisk er saltbokshusene på Fogo egentlig en annen newfoundlandsk hustype, kalt ”biscuit box” (to fulle etasjer, med nesten flatt tak), men lokalt går disse under navnet ”Salt Box Houses”. De tradisjonelle nordamerikanske saltbokshusene er halvannen etasje høge på framsida, på baksida er det et utbygg med langt skrått tak ned til første etasje.

[2] Geoturisme er turisme som ifølge National Geographic Societys definisjon ”ivaretar, forsterker og fremhever et steds lokale egenart – miljø, kultur, estetikk, kulturarv – og som kommer lokalsamfunnet til gode.” 

***