Mye på hjertet

BOK Hvite kråker

NOVEMBER 2017 – BOKMELDING: Forfatteren Eva Kristine Henriksen har tidligere gitt ut biografien «Ronny og jeg» (1996), og diktboka «Blikk» (2015). I 2016 kom romanen «Hvite kråker», som forteller om livet til karakteren Hanna. Vi følger enebarnet Hanna i barndommen og som ung voksen. Så møter vi henne igjen noen sommeruker når hun er 52 år gammel, mens hun er på heimtraktene for å være sammen med faren og mora.

Den lille familien flytter fra Lofoten til Øyjord ved Narvik for å drive en kafe og en kiosk. Etter at Hanna er ferdig i første klasse flytter de videre til Mo i Rana for å drive butikk. Derfra flytter de til Vancouver i Canada, før de kommer tilbake til Rana når Hanna er 17 år. Hun gifter seg ung, og får tre barn, to jenter, og sønnen Daniel. Han er født døv, noe som bringer familien til Trondheim og nærhet til døveskolen på Heimdal.

Det er svært mange tema og detaljer som skal inn i denne romanen. Hannas relasjon til foreldrene, til barndomsvenner, slektninger, til lærere, ungdomskjæresten, ekte/eks-mannen, og erotiske møter med andre menn. De to døtrene gis knapt noen plass i fortellinga. Hovedpersonens oppmerksomhet sirkler rundt sønnen. Romanen handler også om sorg over død, men også ventesorg over ei dement mor som bor på sjukeheim.

Barndomsskildringene er jevnt over gode og nære. Det er tredjepersonsforteller, med en synsvinkel som ligger tett opp til barnet Hanna. Innimellom tillegges lille Hanna evner til refleksjon som får henne til å høres ut som en godt voksen og velutdannet person. Hannas historie er fortalt gjennom tidshopp og skiftende tempus. Nåtid (1997) veksler med skildringer fra 1950- og 60-tallet. Delvis skjer dette i adskilte kapitler, delvis dukker fortida opp inne i ”nåtids”-kapitlene.

Det er fin oppbygging og flyt i fortellinga. Som skribent kan det være fristende å la seg forføre av at det flyter fint framover, og glømme å stoppe opp og spørre: Er dette jeg skriver nå nødvendig, tilfører det fortellinga noe nytt? Fortelle er her et stikkord. Det er ikke mye ”show, don’t tell” over denne omfangsrike romanen. Her fortelles det, ordrikt og med ekstra dekor. Forfatteren har ikke tillit til at leseren forstår hvor ille en situasjon er, eller hvor vakkert eller fint det er. Dramatiske øyeblikk tværes ut, setning etter setning hektes sammen for å fortelle og forklare: Hendelser som med måteholden eleganse kunne vært vist fram eller antydet gjennom noen få ord. Her mangler den fine kunsten å antyde, og språket er tidvis klisjepreget og savner originalitet. Et av unntakene her er en skildring av en biltur til fødehjemmet, der hovedpersonen er intens til stede i situasjonen.

En del ord og begrep har havnet litt på skjeve i romanen. Forfatteren skriver for eksempel sjelssettende i stedet for skjellsettende, som om ordet er utledet av sjel og ikke av å sette skille. Her og der er det merkelig ordbruk, for eksempel er ”avskiplet” (s. 304), et ord som ikke eksisterer. Et sted er det ” noe muffins” (s. 547), et annet sted brukes det engelske ordet ”obediens” (s. 549), i stedet for et presis norsk ord. En annen merkelig formulering er ”selvironi var hennes mesterverk” (s. 544). Et mesterverk kan være selvironisk, men selvironi kan ikke være et mesterverk. I samme gate finner vi formuleringa ”han spolerte hennes behov” (s. 533). Det var vel heller en mulighet som ble spolert, noe som igjen skapte et større behov? Jeg skal ikke ta med flere slike eksempler her, bare nevne at det også er noen diffuse utsagn i romanen, som for eksempel: ”de levde i kvinnebevegelsens tid” (s. 323). Hvilken tid er det? Det kan for eksempel gjelde kvinnekampen i Europa i siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet …

Romanen er ikke basert på noe egentlig plot, men heller på karakterer og relasjoner. Det fortelles stadig at faren til Hanna har vært en ond eller slem mann, men dette klarer forfatteren i liten grad å vise fram. Tross alle påstander om det motsatte, så framstår han for det meste som en relativt sympatisk skikkelse.

Gjennom handlinga gror det fram en hovedperson som har lett for å irritere seg, og for å se andre mennesker som inntrengere i en verden hun har definert og som hun ønsker å kontrollere. Hanna kjenner seg stadig dårlig behandlet, fordi andre mennesker ikke reagerer slik hun tenker seg at de skal. Hun er sentrert rundt seg selv, en skikkelse som gjerne ser seg selv som offer for andres vrangvilje: En amper og sjølrettferdig karakter som bare tidvis reflekterer over sitt eget gemytt. Her er også sjeldne glimt av noe annet: Spor av en kvinne som ikke gir seg. For eksempel i en samtale med eksmannen, som er opptatt av om hun har noen nye menn på gang. Her leverer karakteren Hanna klar tale.
Det tok litt tid å komme seg igjennom denne romanen, med alle sine detaljer og tema. For å bli en god forfatter er det viktig å lære seg å kutte, men i denne romanen er alt med. Den svinger mellom å være nært og godt fortalt, og å svulme av klisjépregede motiv og utslitt språk. Som leser skulle jeg ønske at boka hadde hatt en ekstra runde hos en erfaren forlagsredaktør for å skjerpe de gode sidene og dempe det som ikke fungerer litterært.

Eva Kristine Henriksen
«Hvite kråker»
Publica Bok, 2016
Roman, 581 sider

Meldt av Hilde Katrine Eriksen

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s