Til minne om mor Erna 1931-2017

2017: Første søndag i november er Allehelgensdag i Norge, en minnedag for alle helgener. Det er også en minnedag for de døde. I år har vi tre Eriksen-søstre og familiene våres fleire å minnes: faren våres som døde i pinsen 2014, og mora våres som døde rett etter påske i 2017. Denne teksten handler om ho mor Erna, som et felles takknemlig minne fra oss barn og barnebarn.

– Ho mor Erna visste alltid hva som måtte til. Som aleine jentunge i en gutteflokk på Stangnes på Sør-Senja på 1930 og -40-tallet hjalp ho til med brødrepass og daglig arbeid i hus og på gård. Far Konrad hadde vært sjømann og mor Sigrun lærer før de blei fiskarbønder på Stangnesgården, og i huset bodde også besteforeldre som deltok i oppdragelsen.

Det meste av arbeidslivet hennes handla om unger, fra ho starta som barnehagetante i Fru Aalmo sin barnehage i Elvegata i Trondheim for nesten seksti år siden, til ho pensjonerte seg fra jobben som barnehageassistent på Eidet på slutten av 1990-tallet, en jobb ho hadde hatt siden 1975.

Tidlig på femtitallet, etter et år som elev på Trondarnes folkehøgskole, arbeidde ho Erna som hushjelp på Trondarnes og hos kusina i Mo i Rana. Etter dette gikk ho halvårig husmorskole, på Breivang i Tromsø. Guttene fra Tromsø lærerskole visste at det var mange fine jenter på internatet på Breivang, og flinke til å lage mat var de nok også disse jentene. Og en dag kom ho Erna heim til Stangnes med han Hans Kristian. Han fikk lærerjobb i bygda, og ho Erna flytta heim til Stonglandet igjen sammen med han. De bodde på skolen i Silsand, og der fikk de to jenter. Den lille familien flytta til Trondheim, der Hans Kristian studerte videre. Så kom de tilbake til Stonglandet igjen, og fikk ei jente til. Det var ingen barnehage i bygda, så ho Erna var heime fram til minstebarnet begynte på skolen og heile familien flytta til nybygd hus i Pegasusveien på Eidet.

Ho Erna likte regning, eller matematikk som det heter i dag, og mens ho tidlig på syttitallet sto på butikken hos Rochmann på Eidet, så tok ho handelsskole som brevkurs. Deretter var ho med på å starte – og bygge – barnehagen på Eidet. Ho var også innom skolen som vikar i perioder. Det ho likte best å undervise i, var det som blei kalt ”husstell”. Seinest siste påsken satt ho og bladde i notatbøkene sine fra tida som husstellærer, mens ho fortalte fine små historier om elevene ho hadde hatt.

Ingen blei glømt. Ho Erna hadde en hukommelse som romma alle rundt ho på Sør-Senja, morfamilien hennes på Dyrøya, familie og kjenninger i Varanger – og andre steder. Hukommelsen hennes strekte seg langt bakover også, noen ganga virka det som om ho huska heilt tilbake til 1600-tallet. Det var bare å spørre dersom det var noen slektsforhold man lurte på. Ho kunne korrigere alle villfarelser. Detaljer var hennes styrke. Ei hver beretning om en hendelse blei vevd sammen av lange detaljerte tråder, og til slutt satt tilhøreren igjen med mye kunnskap om de menneskene som fortellinga handla om.

Heimstedet betydde mye for ho Erna. Stangnes var navet i verden. Søsken, svigersøsken, tantebarn og deres familier, alle var de like viktige for ho. Ikke en tre- eller firmenning gikk tapt i hennes oversikt, alle var de den nærmeste slekta. Slik knytta ho seg også til Varanger, fra ho som nygift midt på femtitallet begynte å reise dit, til Kiberg, Vardø og Komagvær.

Ho orienterte seg i verden gjennom menneskene rundt seg, både de som levde nå og de som var gått bort. Ho holdt også rede på slektsforholdene i tre generasjoner i Eriksen/Lind- og Malin-slekta i Varanger. Og både en ene og den andre fra familien i Finnmark har vært på besøk, både i Silsand og i Pegasusveien.

Det er ingen vertshus i bygda, intet sted tilreisende kan overnatte eller kjøpe seg middag, så ho Erna blei veldig god på å reie opp senger og servere både frokost, kaffe og middag til reisende gjesta. Og det var det ofte i Eriksen-huset. Ingen av dem dro sulten derifra, noen gang.  Det kan gjesteboka vitne om!

For også mat er omsorg. I Erna sin fryseboks låg mye omsorg pent innpakka og organisert, og venta på å få komme på fat og i mage. Var det familie som kom på besøk, så visste ho presis hvilke favorittretter eller -kaker som måtte hentes fram og lages til for de som kom, enten det var pannekaker eller fårikål, sjokoladepudding eller rød gele, rullekake eller iskrem, heimbakt brød med heimlaga jordbærsyltetøy, eller det var fisk og potet med smør. I fryseboksen låg også rips fra hagen, molter fra myra og tyttebær fra marka.

I marka likte ho seg, og helst ville ho ha et mål med turen, enten det var bålplassen på Tevikstranda, en fast rasteplass i Ånderdalen, eller varden på Leirfjellet. Siste gang ho nådde til topps, var i 2014 sammen med det eldste barnebarnet sitt. Målet kunne også være bærplukking. I de mange somrene på Komagvær-hytta, som familien kjøpte på slutten av sekstitallet, så blei det plukka noen liter moltebær. I hytta var kjekspakken framme og kaffekjelen varm hele tida, for slekt og kjenninger kom og gikk. Om da ikke kjelen lå i sekken og turen gikk til de vide myrene i Komagdalen, gjerne sammen svigerinner og tantebarn.

Da ho gifta seg med Hans Kristian i 1954, så blei det starten på et liv med reising på Nordkalotten. Det kunne være langs kysten med hurtigruta, eller lange bilturer gjennom Tornedalen og Nord-Finland. En gang gikk bilturen helt ned til Åland lengst sør i Finland. Det endelige målet for reisene var som regel Varanger.

Etter at ho blei boende aleine i huset på Eidet, da Hans Kristian var flytta på sjukeheimen, så gjorde ho noen reiser lengre ut i verden. Først besøkte ho barnebarn og barn i London og Edinburgh, etter å ha tenkt et langt liv på det faren Konrad på Stangnes en gang hadde sagt til henne: Ho måtte lære seg engelsk og reise til England! Engelsk lærte ho seg gjennom kveldskurs på 1970-tallet. Etter at ho blei enke i 2014 la ho likegodt turen heilt til Perth i Vest-Australia, der ho feira jul sammen med familien til mellomste datter.

Familien var alltid velkommen på besøk i huset i Pegasusveien. Var barnebarna sure, så hadde ho knep på lur for å få sinte barn glade igjen. Ho snudde dem opp ned slik at geipen blei til et smil, eller ho holdt dem på fanget og snakka lågt om heilt andre ting. Hadde noen vondt et sted, så kunne en bli bedt om å sparke tåa i veggen for å glømme hvor det egentlig var vondt. Eller så delte ho ut et glass brus, en bit lefse eller noe annet fra de rikholdige kjøkkenskapene. Ho lurte seg alltid til en ekstra klem med å si: «Og så en klem på det andre kinnet» – ho påsto at ho ville bli «skeiv» om ho fikk klem på bare den ene sida. Ho hevda også at ho krympa etter hvert som barnebarna vokste. Eller at de spiste bare spagetti og flaggstangfrø, så lange som de blei. Svigersønnene hadde ho også et godt forhold til, med gjensidig erting og fleiping.

Ho hadde alltid planer og prosjekt, og hver dag hadde et program. De siste åra starta dagen på Facebook. Og så var det jo trivelig med en samtale med noen i familien via Skype utpå formiddagen, og ofte telefonsamtaler med en eller to av brødrene eller ei svigerinne. Minstebroren snakka ho gjerne med minst en gang for dag. Sammen med et par av brødrene og svigerinner var ho i mange år aktiv både i seniordansegruppa og i pensjonistforeninga.

Men aktivitetene trengte ikke være så vidtfavnende. Det kunne være lesestunder i godstolen med bokserier som hun bytta med andre i familien og den nære kretsen. Ho kalte det for ”livskvalitet”. Eller ho løste ukebladkryssord. Og så var det strikketøyet. Lestebundingen var en del av hverdagen fra da ho som lita jente lærte strikkekunsten fra farmora Kristianna. Ho Erna strikka lester til både barn og barnebarn og til andre i familien. Ikke minst til det første oldebarnet Oskar, som til hennes stolthet ankom i 2016.

Siste seinsommeren var ho glad over å komme på forsida i Troms Folkeblad, da ho feira 85-årsdagen sin: Endelig var det hennes tur til å komme i avisen.

Ho lærte seg å bruke data og internett da ho var 75 år, og da ho var 80 fikk ho seg sin egen bærbare datamaskin. Så utforska ho de mulighetene dette gav, blant annet for å lese avisene på internett, besøke nettbanken, eller legge kabal på PC-en. Den nye teknologien var ikke en uoverkommelig utfordring for ho Erna. Ho var ikke redd for det tekniske og ho var familiens altmuligkvinne. Ho reparerte vaskemaskinen sjøl, og holdt godt styr på bilen. Førerkort tok ho allerede i 1965, kanskje var ho den første kvinna på Stonglands-halvøya som gjorde det.

Kjøringa holdt ho ved like fram til sitt siste våkne øyeblikk, helga etter påske da ho kjørte til kirkegården for å sette lys på Hans Kristian si grav. Etterpå skulle ho på lørdagskafeen for å møte brødrene sine, og så på butikken. To uker fram i tid hadde ho billetter til Oslo for å besøke barnebarn og oldebarn, ho gleda seg til å gå tur langs Akerselva og oppleve våren i Oslo.

Men så var det plutselig stopp, ho falt om på vei ut av bilen ved kirkegården. Trolig skjønte ho ikke hva som skjedde, og nådde neppe å føle smerte eller redsel. Det er en trøst. Det er tungt å miste noen brått og uventa, men det er samtidig fint å vite at ho levde fullt ut heilt fram til siste øyeblikk. At ho døde med støvlettan på.

***

Minner om Hans Kristian kan du lese i ”Et rikt liv uten skam» (Allehelgensdag 2014)   og ”Mannen som ikke kokte poteter” (minneord, juni 2014).

***

Av Hilde Katrine Eriksen

***