FEBRUAR 2017: Antakelig er jeg femmenning med femtehver sjel mellom Voknavolok og Ibestad. Den blanda herkomsten kan noen ganger kjennes kronglet ut. For i dag skal man fronte sin etniske identitet, man skal være tradisjonsbærer, man skal snakke formødrenes språk uten å nøle, man skal markere sin stolthet og feire sin festdag, og holde sine symboler synlig. Man skal høre til.
Hvem er jeg da? Hvem innstifter blandingsfolkets dag? Hvem syr blandingsfolket sin drakt? Hvem broderer tinnmønstrene og støyper søljene våre? Hvem skriver ned vår grammatikk? Vi er like ulike som vi er mange, det er vårt fellestrekk. Slektstrærne våre forgreiner seg i et virvar over etniske grenser og landegrenser, språkgrenser og kulturelle tradisjoner.
Vi er de vi er. Jeg er for eksempel norsk. Jeg er senjaværing og finnmarking. Jeg er innvandrer-etterkommer. Jeg er barnebarnsbarnebarn til fiskere og husfruer, kirkesangere og bondekjerringer, snekkere og lærerinner, skogsamer og svedjebrennere, embetsfolk og hushjelper, og en handfull handelsfolk. De kom fra alle steder.
Mitt mentale slektshus er åttekantet, med en vegg for hvert folk eller nasjon jeg stammer fra. Drakten min, det er den jeg til enhver tid bærer. Slik det også var for mine mange formødre. Det levende språket mitt er det som foreldrene mine snakket til meg, og som jeg snakker med mine unger på. Og jeg smykker meg med alle de mønstre som det mangfoldige nordområdet byr på.
Det er dette ”B” står for: Bra blanding!
—
Bildene viser mormor Sigrun, morfarmor Kristianna, farmor Elida og farfarmor Kristine.
—
Av Hilde Katrine Eriksen
—
Hildekatblog 