Boka ”Mottaket” av Nathan Haddish Mogos er en mangslungen roman om menneskene på et nordnorsk asylmottak.
Å lese denne romanen gav meg flere opplevelser på en gang. Den er underholdende skrevet, og slik sett en anbefalt leseopplevelse. Samtidig forteller den ei historie som ikke alle av oss har hørt før: Fortellinga om livet i et asylmottak. Mottaket som skildres er plassert i byen Harstad, og handlinga strekker seg over to år. Hovedpersonene er en eritreer som har vokst opp i Etiopia før familien blei deportert til Eritrea. Dette fører til ei forlenga asylbehandling, ettersom det kan herske tvil om han er etiopier eller eritreer.
I romanen skildres ei gruppe afrikanske menn fra mottaket. Både deres hverdager, og bylivet i helgene der de jakter på en befrielse fra den traurige ventetida på mottaket – og de jakter på lokale kvinner. Karakterene er høyst ulike i denne gjengen med afrikanere samla langt nord for polarsirkelen. De har alle sine særtrekk, sin iherdige arbeidsomhet eller sitt passive svartsyn, de er optimistiske, provokative, halv- eller helkriminelle, selgertyper eller religiøse forkynnere. Her er nok å ta av.
Samtidig søker de sammen i en slags afrikansk samfølelse i det vinterhvite nord. Men alt vendes om, og om igjen. I et øyeblikk har gjengen et fellesskap mot alle andre, i neste øyeblikk braker de sammen i erting, diskusjoner og krangler, eller de havner i slåsskamp med Midtøsten-gjengen. Forfatteren drar også inn marginaliserte sjeler fra det norske samfunnet, en av stemmene i boka er rusmisbrukeren og uteliggeren Knut som av og til kommenterer den afrikanske gjengen fra sitt mørke hjørne.
For den navnløse hovedpersonen preges livet på mottaket av meiningsløshet, tomhet og depresjon. Han lever i et eksistensielt limbo, innstengt i seg sjøl, i sitt eget mørke – og i det ytre mørket som blandinga av mørketid og et halvdestruktivt miljø på mottaket byr på. Heldigvis har han kompiser som Cliff og Kongo, som holder humøret og aktiviteten oppe.
Noe her får meg til å assosiere til de amerikanske beat-forfatterne på 1950-1960-tallet. Men om enn skildringene i boka minner meg om feks Jack Kerouac, så er likevel stilen ikke helt den samme. Jeg oppfatter Mogos som en forfatter som komponerer handlinga bevisst, der en forfatter som Kerouac forsøkte å skrive spontan, jazzinspirert prosa. Og der Sal og Dean i romanen ”På kjøret” er på veien gjennom hele Amerika, drevet av lengsel etter frihet og jakt på erfaringer, er gjengen i ”Mottaket” på sett og vis innestengt i en nesten lammende situasjon der deres ferd er begrenset til jakt på neste røykpakke, neste kveld på byen og alt som ellers kan adsprede tankene og drive vekk livsleden og den uendelige usikkerheten i tilværelsen for et lite øyeblikk.
Jeg hadde nok helst sett at forfatteren hadde oppdatert kvinnesynet til hovedpersonene sine noe. De norske kvinnene framstilles som sterke og sjølstendige amasoner, men samtidig er de kun en kilde til sex og penger for de unge mennene fra mottaket. Å ha kontakt med en norsk kvinne er en adspredelse, men tydeligvis ikke noe som kan bidra til innsikt i eller deltakelse i det norske samfunnet. Men det er ikke karakterenes fiktive personligheter som skal anmeldes, det er romanen som kunstverk.
”Mottaket” er en mangfoldig roman, som kombinerer skildringa av en mer eller mindre meningsløs – og noen ganger også hemningsløs tilværelse, med andre aspekt som religion, det postkoloniale Afrika, og refleksjoner over livet i særdeleshet. Boka er skrevet på engelsk, og oversatt til norsk av Tor Edvin Dahl.
Hildekatblog 
Reblogged this on Nordnorsk Magasin & Nordkalottforlaget.
Jeg får ikke tak i om du synes boken er god? Jeg syntes ikke den var det, ikke at den var dårlig, den var bare litt haltende og ikke balansert eller velskrevet, men om det skyldes oversettelsen eller originalen, kan jeg ikke si noe om.
Det er likevel en bok som kan være nyttig å lese, bare for innsikten i hvordan det KAN være å sitte på mottak, og kanskje særlig i dagens politiske situasjon.
Jeg fant mye i romanen. Den er underholdende og interessant, og forfatteren er tydelig både skolert og ambisiøs. Den er også en debutroman (jeg tror ikke forfatteren har skrevet romaner før). I debutromaner finner man jo gjerne tema som skal vise seg å gå igjen i forfatterskapet, og man finner utprøving av skrivestil, språk, rammer. I denne romanen veksler skrivestilen, noen kapitler er nærmere sakprosa, i andre kapitler er det fortellerdriv, eller mer refleksjon. Det kan vi se på som en utfordring av romanens rammer, eller vi kan mellom annet se på det som en relativt ny forfatters utprøving av egen skrivestil. Her tror jeg at det siste er tilfelle. Som romanfortelling kunne tenkt meg at den hadde vært mer gjennomført i formen for å framstå som «fullendt». Likefullt gav romanen meg en helhetlig leseopplevelse, for meg var de mer sakprosaliknende delene utfyllende og med på å gi karakterene en kulturell og historisk bakgrunn. Når det gjelder språket, får vi ta høyde for at verken engelsk eller norsk er forfatterens morsmål. Jeg antar at det er amharisk (jeg har oppfattet det slik at også forfatteren vokste opp i Etiopia, i likhet med romanens hovedperson).
Takk skal du ha!