APRIL 2016: Jeg entrer rutebussen på hurtigbåtkaia på Lysnes på Nord-Senja. Bussen er full av støyende menn med store bager, de skal til Senjahopen. Jeg skal til endestoppen for bussruta: Skaland, og enda litt videre, til Kråkeslottet ved Bøvær.
Det er sol. Det er fjell med snø, og fjell uten snø. Det er smale tunneler som bussen larmer igjennom, smale veier, skarpe svinger, bratt ned til havet, fjordbygder med husene tett sammen som i landsbyer på kontinentet. Kråkeslottet ligger så godt som ved enden av veien. Der venter Ida på oss, yogalæreren som har workshop & retreat her ute denne helga.
Under middagen den første kvelden forteller vi ti som er samlet her ute om yogaerfaringene våre. Alle (nesten) har år bak seg med yoga. Yoga i Goa og Kerala, Yoga og kajakk i Lofoten. Yoga i London og Italia.
Jeg, som skriver dette, begynte med yoga, i subarktiske Tromsø, sju og ei halv uke før jeg ankom Kråkeslottet. Sju kurskvelder med Barnet, Hunden, Solhilsen A og B, Kråka, Kriger, triangel, planker og sideplanker – og avslapning til slutt. Jeg er litt forstyrra i det vi begynner, og det tar litt tid før jeg er til stede i meg sjøl uten tanke på hva de andre gjør – og hvordan de gjør det.
Under brygga vi er i slår havet, bølger drevet av strømmer, vind og flo. På nordsida av oss reiser bergveggene seg, bratte. Steinurer ligger ned bak husene, og ei kvit strandlinje skaper rammer for bebyggelsen bak oss.
Inne er det lunt og lyst i Skipperstua, der vi har yogaverksted. Ida veileder og instruerer oss vennlig og tydelig. Vi har til sammen ni timer yoga på de to døgnene vi er på Kråkeslottet. Det er fint, det er bra. Det er lærerikt. Helt på tampen av siste økta er det også litt slitsomt for en voksen nybegynner…
Flere timer i strekk varer yogaverkstedene. Vi ranker ryggen, og puster inn. Vi strekker eller tøyer eller bøyer på utpust. I vår egen rytme. Noen ganger forstår pusten min hvilke oppgaver den har og den gjør som den skal uten at jeg trenger å gi beskjed. Andre ganger glømmer jeg å puste, så fokusert blir jeg på å stokke føtter og armer i riktige vinkler og retninger og huske hvilken vei jeg skal vende brystet og blikket.
Bak Ida, instruktøren, er havet. Ei vindusrekke, som broen på et skip viser oss lyset og havet, brott og brenninger. Og under oss er også havet.
På toalettet henger et utdrag fra Alexander Kiellands roman ”Garman og Worse”.
«Intet er så rummelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, der bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant, at havet er troløst: ti det aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i den syke verden. (…)» (Garman og Worse, 1880).
Det er begynnelsen av april, på 69 grader nord. Men sannelig hopper mine med-yogaister i havet ved brygga. Og når kvelden kommer fyres det i badstua og flokken ferdes dit hen.
I bygninga er det rom på rom, i tre etasjer. Her er små utstillinger i hver vinduskarm og på hver en hylle og kommode. Små skulpturer, flasker, trau med skjell og kråkeboller og andre strandfunn. På mitt rom ligger et flaskeskip i vinduskarmen, en hval av papp står på ei hylle. På alle vegger i Kråkeslottet er det kunst, fotografier, plakater, notater, postkort. Her er lamper og lysestaker, og et omfattende brannvarslingsanlegg! Ved ovnen i kjøkkenet står en grønnmalt vedkasse med lokk. Passe til å sitte på. På badet nede står en lenestol. Inne og ute er det trapper, gallerier, balkonger.
Kjøkkenet er så varmt og stille, her ligger berget under oss og havet kan knapt høres. Lunt er det, som i min bestemors kjøkken den gang da. Noen tar fram strikketøyet, andre har med fargeleggingsbok, eller gitaren. Eller vi bare snakker. Eller tenker, ser ut av vinduene. Rundt langbordet samles vi for å spise. Torsk og kval og stekt tang. Heimebakte scones og rundstykker med ost og syltetøy. Maten er god, og for en hver smak. Ida er sjef for maten, og vi andre deltar i forberedelsene og oppvask.
I tredje etasje ligger biblioteket og en handfull soverom. Soverom og soveplasser er det i de andre etasjene også. Hvert rom har et eget navn. Gutterommet, Jomfruburet. Til sammen er det 32 sengeplasser her.
Om natta hører jeg havet puste under meg. Rytmisk, med vekslende intensitet, det faller og flør.
Natt til søndag hører fleire at musikkanlegget skrur seg på med høyt volum i Skipperstua, yogarommet. Et par personer sjekker hvem som har fest der, men ikke et menneske er å se. Musikken har skrudd seg på helt av seg sjøl, ved midnatt. Så hvem veit, kanskje byr Kråkeslottet på fleire hemmeligheter enn det et kort helgebesøk kan avdekke?
– Du kan sjekke sjøl, i mai 2016 er det flere yogahelger på Kråkeslottet.
—
Av Hilde Katrine Eriksen
—
Hildekatblog 