Min identitet som norsk er truet – av fryktens virus

Mine norske verdier er under press. På sett og vis av de som tror at demokrati og ytringsfrihet gir dem rett til utidig oppførsel. De som deler og kommenterer uten å tenke seg om, som henger seg på og følger strømmen, uten å sjekke om det de sier er sant. Av de som forkaster den grunnleggende nøkterne norske kulturen basert på tillit og tenksomhet, trygghet og medmenneskelighet, høflighet og respekt, for å kaste seg ut i frykt og forbannelser.

Men hva frykter vi? Vi frykter for at vi skal bli invadert av ekstreme islamister som skal ta fra oss verdiene våre, verdigheta og friheta vår. Vi frykter for at hver muslim vi møter er en terrorist. Vi er redde for å miste det livet vi har, i alle betydninger.

Frykt, det er det farligste våpenet en fiende kan bruke. Og nå sprer det seg frykt i Norge. Hjernene bak terroristene, de fryder seg. Det er dette de vil. For frykt skaper splittelse. Frykt undergraver tillit. Frykt skaper paranoia. Frykt splintrer sjølbildet vår og gjør oss sårbare, usikre, utrygge.
Som et virus som ødelegger oss innenfra.

De islamistiske ekstremistene skaper frykt ved å angripe vestlige, kristne samfunn. Men så er det så mye mer komplisert, for en av hovedfiendene til islamistene er i like stor grad de mange muslimene og de muslimske samfunnene som ikke er muslimske nok.

Noen av de menneskene som ikke finner nåde for islamistenes krav, søker en frihavn i Norge. Noen flykter fra bombing og drap. Mange er unge menn som ikke ønsker å krige. Og sammen med de reelle asylsøkerne kommer fattigdomsflyktninger, lykkejegere og passjegere: immigranter uten rett til asyl. Slik er det. Ikke alle har samme hensikter. Ikke alle får opphold i Norge.

Jeg håper og tror på at det norske immunforsvaret skal overvinne fryktviruset og at vi igjen skal behandle hverandre – uansett opphav – med medmenneskelig respekt.