Russiske turister, det private smilet, og det vennlige folket i Nha Trang, Vietnam

REISEBREV FRA VIETNAM 2015: Jeg sitter i en paviljong i en park ved stranda i byen Nha Trang litt nord for Ho Chi Minh City i Vietnam. Og hvilken strand! Sju kilometer med rein sand der man kan traske, bade, sole seg, sitte på strandbar eller restaurant – eller være en av dem som leier ut parasoller og solsenger og selger kokosnøtter med sugerør.

På benkene rundt meg er det dukka opp ei lita gruppe menn fra Sør-Korea. To av karene er ivrige etter å få bruke engelsken sin, de er fulle av spørsmål, kommentarer og humoristiske bemerkninger, og de kan og veit mye om Norge. Cha vil dessuten gjerne at Kim skal fotografere oss to der på benken i parkpaviljongen.

De utadvendte sørkoreanerne er ikke aleine i turistbildet i denne byen. Grupper med kinesere med fine klær og store magevesker kommer også hit. Det går direktefly til Nha Trang fra både Sør-Korea og Kina. Reisemålet er dessuten kjent for flere, blant annet for backpackers fra andre kanter av verden. Ved strandpromenaden sitter unge mennesker med ryggsekken ved sida av seg mens de skriver i reisedagboka si, og en og annen skjeggete hipster vandrer på denne hellelagte stripa ved stranda, nedenfor de mange parkene og den heftig trafikkerte hovedgata igjennom byen.

• Les om trening ved soloppgang i et annet av reisebrevene fra Nha Trang.

­Trafikken er det farligste her. Simpelthen. Maten er god, kriminaliteten ikke overhengende, men strømmen av skutere og biler på hoved-ferdselsårene får mang en turist til å bli stående tafatt og handlingslammet ved fotgjengerovergangen. Men frykt ikke. Om du ikke er modig nok til langsomt å ta skrittet ut i trafikken, og gå sakte nok til å la de kjørende finne ut om de skal svinge til høyre eller venstre for deg, så dukker det gjerne opp en trafikkvakt og følger deg over.

For folket i Nha Trang tar vare på deg. Men noe har skjedd siden sist jeg var her, i november 2008. Nå er det november 2015, og når jeg går nedover gata der jeg bor er det ingen som ser på meg, som smiler til meg eller vil snakke. Knapt nok noen som vil selge meg noe, heller. Det er litt rart. Sist vi var her var vi en hvit attraksjon, folk fotograferte oss, lo av oss og snakka til oss, den hvite familien med tre barn. Ikke slik nå. Og det skyldes ikke bare at ungene ikke er med denne gangen.

• Les også om utviklinga i Nha Trang i reisebrevet «Velstanden vokser og rottene rømmer» 

Før vi dro tilbake hit, hadde jeg hørt at nyrike russere hadde inntatt byen. Det var noen russiske turister her i 2008 også. Men jeg var likevel ikke forberedt denne gangen. Slett ikke.
Vi kommer inn til byen en lørdag kveld, og i det vi kjører oppover gata til leilighetshotellet vårt ser jeg skiltene med kyrilliske bokstaver – på butikker, restauranter og steder som tilbyr massasje. De skiltene var ikke her sist.

Vi stikker innom den lille butikken rett rundt hjørnet, og jeg oppdager at jenta som jobber der snakker russisk med kundene. Hun forteller meg at hun vokste opp i Ukraina, så det gir jo meining, tror jeg. Men de neste døgnene skal jeg finne ut at de som jobber i restauranter og i butikker og selgerne på fortauskantene, alle pjolsker de på russisk. Minibananene koster «tridtsat» for klasen, fineste typen rambutan går for «sorok» (russisk: tretti og førti). Jeg får virkelig skrapt rust av russisken min! Men lokale folk finner fort ut at jeg er et annet steds fra, og ivrige engelske ord spretter fram.

I turiststrøket er det russere overalt. Eller folk som oppfattes som russiske. Familier og par i alle aldre på vei til eller fra stranda, eller for å finne seg noe å spise. Men det er noe som ikke stemmer i forhold til ryktene om den nyrike invasjonen. For mange av disse er alminnelige folk, de går i billige ferieklær og ser ikke nyrike ut i det hele tatt. Og det stemmer. Forsiktig fisker jeg hos de lokale jeg kommer i kontakt med for å finne ut hva som har skjedd, hvorfor den nye turiststrømmen har lagt lokk på den vietnamesiske vennligheta. Jeg snakker med servitører og selgere, drosjebilsjåfører og motorsykkelførere, bareiere, resepsjonister, universitetslærere og studenter. Alt jeg behøver å si, er «Nha Trang has changed …».

Jeg får flere perspektiv presentert, men summen enes de om. Det er etter hvert blitt svært mange turister i Nha Trang. En stor del av disse er fra Russland. Noen er nyrike, og en del er sikkert middelklasse. Jeg får høre at det finnes gründere som har startet byrå i hjemlandet der de selger ferieturer med betaling i etterkant av reisa for lavtlønnede landsmenn. Russerturismen er «good for business» sier innehaveren av en bar borte i streeten, men drosjesjåfører og selgere er uenige. Drosjenæringa tjener ikke mye på hoveddelen av feriegjester fra Russland. De har gjerne lite penger, og handler de noe så pruter de kraftig. – I følge folkelig oppfatning.

Og så snakker de ikke engelsk. «De vil at alle skal snakke russisk», påstår en strandstol-utleier og en bokselger jeg treffer på strandpromenaden. Sannheta er kanskje heller at en del av feriegjestene fra gigant-landet av flere årsaker antakelig behersker engelsk veldig dårlig. Og så er det i tillegg dette kulturelle særtrekket, det klare skillet mellom det som er privat og det som er offentlig i Russland: Man smiler ikke. – Dersom man ikke er venner -.
Det er det underligste, forstår jeg på mine nye, lokale bekjentskaper.
Folk som ikke smiler?

Men det er også kodeknekkeren her. – Et smil og et hyggelig «hallo», og det vennlige Vietnam viser seg fram igjen.