FROST OG FLUKT: Flyktninger i Europa – kan vi gjøre vinteren varmere?

Her jeg sitter ser jeg den første snøen klistre seg fast til et halvfrossent hagebord på borettslagsverandaen, og flammene fra fire kubbelys speiler seg i oktobervinduet. Jeg tar adventen på forskudd nå mens jeg skriver, kjøpte kjeks og noen mandler forestiller julebaksten og et vakkert glass med drikke hviler på bordkanten (de som kjenner meg, veit at det mest sannsynlig er vann i det glasset).

Hva var det jeg ville si? Jo, det var så mye. Det at denne høsten får oss til å tenke på høsten for 71 år siden, da våre egne var på flukt – fratatt det meste av eiendeler og verdighet. At det alltid er noen på flukt i denne verden. Noen flykter for sitt liv, bort fra bomber, og til et Europa der det er demokrati, en relativt greit fordelt velstand og ingen krig akkurat nå. Andre flykter for et bedre liv, mot en drøm om at det skal finnes andre og bedre muligheter i vår verdensdel enn der de kommer fra.

For noen blir kanskje Europa en skuffelse. Vi er ikke Paradis. Nord-Europa og Norden består i hovedsak av velregulerte samfunn med sterke statsmakter og velfungerende sivilsamfunn. Vi har likhet for loven og folk av alle kjønn og legninger skal behandles likt. Vi har like rettigheter, og et lovsystem som gjør det mulig for oss å nyte godt av rettighetene våre, enten det gjelder ressurser til livets opphold, retten til å stemme ved politiske valg, retten til å ytre oss, eller retten til å velge religion, levemåte og levevei. Og vi plikter å behandle hverandre i tråd med samfunnets demokratiske lover.

For noen vil det være en lang vei å gå for å ta alt dette inn over seg når de kommer hit. Andre vil omfavne de rettighetene og den regulerte friheta vi tilbyr. Men det er ikke et paradis, i betydninga en tidløs harmoni det vi har. Det er et samfunn på godt og ondt, det er høyrekrefter og venstrekrefter i motsetning til hverandre. Det er beskyldninger om rasisme på den ene sida og anklager om moralsk godhetstyranni på den andre sida. Det er økende forskjeller, intern arbeidsmigrasjon og tendenser til politisk uro i den lille verdensdelen vår.

Noe interessant skjedde her i Europa tidligere i høst. Mens mengden av mennesker som ville inn i sonen vår trykte på Schengens yttergrenser og EU ikke klarte å ta beslutninger om hvordan de tilstrømmende skulle tas imot, så gikk vanlige folk ut og begynte å hjelpe til.

Om hver og en av de som kommer faktisk er akutte flyktninger eller ikke, det er det vanskelig for oss lekfolk å vurdere. La oss si at en og annen utnytter den naive hjertevarmen vi viser, og at enkelte seiler under falskt flagg som asylsøkere. La oss også ta høyde for den langt større diskusjonen om at vi i de vestlige land kanskje har vært med på å bidra til problemene i Midt-Østen, gjennom deltakelse i internasjonale aksjoner – eller tilsvarende unnlatelser. Så kan vi likevel koste på oss å være medmennesker ei lita stund, så den europeiske vinteren ikke blir kaldere enn den behøver.

Tanker mot mørketid,
Hilde Kat.
Tromsø, oktober 2015

Teksten publiseres også i juleutgaven av Nordnorsk Magasin.