Det er så mange vis å se verden på. Forblindet, vidsynt, tvisynt.
Det er valgår, og jeg skal stemme. Jeg har avlagt stemme siden jeg fikk stemmerett, sjøl om den partipolitiske perioden min tok slutt omtrent på samme tid som jeg kom over stemmegrensa.

Noen ganger veit jeg ikke hva jeg skal velge før jeg står bak forhenget og ser på sedlene. Det hender jeg er radikal, andre ganger moderat. Noen ganger velger jeg ideologisk, andre ganger stemmer jeg på sak eller person. Og noen ganger med hjertet.
Joda, jeg har vært SU-er. Jeg vokste opp i SV på syttitallet. Da jeg begynte på videregående skole fikk jeg meg medlemsbok i Sosialistisk Ungdom, og blankt fint emaljemerke på jakkeslaget. Men det passet meg ikke. Partipolitikken passet meg ikke, eller jeg passet ikke til partipolitikken. Jeg kunne kommet til å meine ting som ikke sto i partiprogrammet, eller se saker fra den andre sida. Jeg kunne være enig med ei høyrekvinne i ei sak, eller en venstremann i ei anna sak.
Jeg trodde det var en mangelsykdom. En skade i mitt indre kompass. Jeg var ung, og forvirret og frustrert. ”Alle andre” i ungdomspolitikken var så sikre, tydelige og synlige, de argumenterte så sterkt, kjørte i senk, knuste andres ytringer, visste alt om hva de og partiet deres sto for. Skolerte, drevne i politisk retorikk og spill.
Og jeg, jeg var vel i min enfoldige enkelhet orientert mot fred og forståelse, fellesskap og likeverd. Jeg trodde at vi alle ville det samme. Berge kloden og framtida for menneskeheta. Men perspektivet favnet nok for vidt. Og jeg skjønte ikke at politikken var et spill.
Seinere i livet har jeg hatt flere opphold i land der jeg har sett klasseforskjeller utøvd i praksis. Siden har jeg vendt blikket mot vårt eget samfunn og lært meg å se gamle og nye klasseforskjeller også her. Og jeg har forstått at ujevning og likhet er viktig for å skape balanse og stabilitet i et samfunn.
Som så mange har jeg på (lang) avstand sett krig, urett, nød, sett motsetninger splintre samfunn, sett nasjonalisme, etnisitet, religion, ideologi eller kamp om territorium skape avgrunner og massegraver. Sett korrupsjon forderve frihet. Sett maktblokker gå i oppløsning, allianser som har kommet og gått, sett demokrati oppstå og diktatur overta – og alle mellomtingene som noen ganger er det eneste et folk kan fatte.

Det politiske kompasset mitt har gjennom alle disse årene holdt meg noenlunde på samme kurs som venstresida. Noen ganger har jeg tenkt at det som holder meg der kanskje ligner på hvordan folk kjenner tilhørighet til ei religiøs gruppe eller menighet. Salmene, versene, bønnene, predikener og ritualer. Alt som bringer fram gjenkjennelse, det kjente og det nære, det sosiale fellesskapet i forsamlinga. Det som rører noe i oss og skaper en følelse av noe overordna, noe vi kan gå opp i og være en del av.
For meg kan dette være venstresidas sanger, parolene i 1. maitoget, ansiktene til folk jeg kjenner, appellene og talene. Den kjente retorikken. Meningene vi deler. Verdensbildet vi har felles. Det griper meg, fortsatt. Holder meg der. Og jeg tenker – er det bare sentimentet; følelsen som holder meg fast? Hvorfor betyr dette så mye for meg?
Kanskje er det fordi jeg fortsatt, gjennom realismens dystopiske slør, fortsatt håper på ei framtid med frihet og fellesskap, fred, forståelse, likhet og likeverd.
Tromsø, 21.6.2015
Hilde Kat. Eriksen
Om du vil sjekke ditt eget politiske kompass,
så kan du for eksempel ta denne testen (klikk her).