«Hevonen on hest» fikk novellepremie

Novella ”Hevonen on hest” fikk 1. premie i klassen 25+ i den kvenske avisa Ruijan Kaiku sin novellekonkurranse 2014. Teksten er trykt i papiravisa til Ruijan Kaiku, 23. mars 2015, sammen med et intervju med skribenten Hilde Kat. Eriksen.  ”Hevonen on hest” er også publisert i denne bloggposten. Klassen for skribenter yngre enn 25 år blei vunnet av Aili M. Eriksen fra Porsanger.

Hevonen on hest

Fisken sto stille i strømmen, slo sakte med sporden. Småsteinene Norma lot falle ned fra rekkverket laga små hull i vannhinna før de forsvant.

Ei kvinne drog inn nylonsnøret, snella knatra. Hun gikk langsomt inn til bredden, vannet så ut til å klemme seg fast omkring beina hennes, holde henne tilbake. Oppe av vatnet bretta hun vaderne ned, og tok fram tobakkspungen. Hun rulla en røyk, så kleiv hun oppover mellom steinene og opp på brua. Norma venta. Så kom overhøvlinga.

Norma skremte laksen. Kvinna skulle snakke med foreldrene hennes. Norma svarte tilbake. Det skulle hun bare gjøre, de kunne hun finne i den blå hytta ved krysset til Værret. Kvinna røykte ferdig. Så gikk hun ned til elva.

Vadere lå på platten, stenger røyst mot hytteveggen. Stumper og aske i den lave, blanke hermetikkboksen på kjøkkenbordet. Norma lå i køya, det var over midnatt, men ennå flagra historiene rundt i kjøkkenet, holdt oppe av tilrop og latter. Det var åpent inn til Norma i alkoven, hun hørte alt som blei sagt. Stemmene veksla mellom flommer av ord, fliring, djupe innpust og høye utrop, de virvla avgårde som elvestrømmen.

Tante Ranja snurra koppen mot øst, og satte den opp ned på tefatet. Da den hadde tørka, leste hun i den. «Du får penger», sa hun til tante Inka. Alle tantene flokka seg i Ranja-hytta. Onklene samla seg i den blå hytta. Norma gikk imellom. Av og til henta tante Ranja henne, Norma fikk spise, og sitte i en gyngestol mens hun hørte på praten. Norma var den første Ranja bar til dåpen. I gave fikk hun ei sølvskei. Av og til sovna Norma i gyngestolen mens tantene snakka. Akkurat som hun sovna i køya bak kjøkkenet i den blå hytta, mens gubbene skravla og de eldste søskenbarna lytta. Fettere og kusiner var det flust av.

De største fikk gå i kulpene med onklene. «En flott blink», sa Finn. Han så på fisken som Heika kom fra elva med. Blinken blei ikke så stor som en laks, og så var den helt blank. Når den var røykt, smakte den både tørt og saftig på en gang, helt passe på brødet.

Pappa kom fra elva. Natt og dag gikk over i hverandre, måsene letta og skreik mens pappa vandra over steinrabbene ned til hytta. Norma var våken og lytta. Han dro av seg vaderne på platten. Mamma krøp ut av køya og fikk på seg treskoene, traska over til utedoen. Pappa tok vannbøttene og gikk ned til Movnnesjohka. Mamma la i ovnen.

Det bar ut på myra. Tante Inka hadde vært oppover dalen med fiskestanga for to dager siden, og kunne berette om røde moltekart et sted mellom Rabben og Kironjänke. En kolonne av biler humpa seg oppover forbi flogene og fram på den bratte elvekanten der de parkerte ved den store myra. Tantene og søskenbarna strømma ut med ryggsekker og spann. Onklene bar på fiskestenger.

Alt som var modent blei plukka. Tanter, mamma, søskenbarn, pappa og et par onkler var spredd oppover som ei uryddig og flekkete vifte. Noen timer seinere snudde vifta, og bevega seg nedover mot elva igjen. Den arktiske sola hadde modna flere av de røde moltekartene i løpet av formiddagen.

Baba banka tørrfisk til henne. Han klatra opp stigen til uthusloftet, henta ned en hard fisk. På hoggestabben banka han den med baksida av øksa. Tørrfiskbitene blei mjuke når de blei tygd på. «Yksi, kaksi, kolme», sa han. «Neljä, viisi, kuusi», sa Norma. Baba smilte. «Hevonen on hest», sa han. «Jänes on hare. Poro on rein. Kala on fisk.»

Nede i fjæra ved Værret lå en død skapning, den så ut som en liten kval. Pappa sa at det var ei brugde. De gikk nedover for å se på brugda. Etterpå sprang Norma sammen med to av fetterne til lastebilvraket på den gamle slåttemarka til Hagala. Den eldste av guttene var sønnen til onkel Valter. Valter hadde egen sjark og var vokst opp hos Baba. Han var født av noen andre folk, før var det alltid noen som døde og etterlot seg små som trengte nye foreldre. Bortenfor lastebilvraket var brua over Stuorrajohka. Stranda ved elveutløpet var lang og kvit.

De gikk oppover mot Portti. Ved kulpen var det bergvegger, nesten som å stå i ei kløft. Skodda kom sigende fra havet på andre sida.

Armen gikk tilbake, fram. Nylonsnøret gikk svitsjende i sikksakk over hodet. Flua la seg på vannflata, brøt igjennom, gikk ned i strømmen. Snøret strakte seg bortover. Himmelen var høg over myrene og flogene, nattblank. Sola skinte lav og mørk som en eggeplomme over landskapet, varmen nådde ikke ned.

Norma prøvde å få snøret til å legge seg mjukt på vannet. Det var første natta hennes uti elvestrømmen. Før hadde hun alltid plass ved bålet. Kokte vann i den svarte kjelen. Samla kvist i krattet og blankgrå pinner som lå på steinene ved elva, strømmen hadde skrubba never og bark av dem før de blei levert tilbake på land. Hun la pinnene på bålet, de tok fyr. Mange pinner seinere skulle fiskerne komme inn, sitte sammen med henne. Hun hadde sett hvordan hendene deres løfta stengene, drog ut nylon, svingte den over hodet, ut med mer nylon, svingte, heilt til de hadde langt nok snøre flygende over hodet, og de kunne la den legge seg på vannflata og følge strømmen mot de mystiske stedene der fisken beit.

Norma vassa i Movnnesjohka. Vannet var kaldt, som om kulda hang igjen fra istida. Tante Ranja skylte sengklær som hun hadde vaska. Hun sto uti kulpen, terylenebuksa var bretta opp over knærne, og med breie bevegelse fikk hun laken og dynetrekk til å folde seg ut i vannet, fram og tilbake. Norma hjalp til. Tok tak i de store tøystykkene, dro dem gjennom vannstrømmen. Småfiskene pilte vekk, skjulte seg under steiner og vidjerøtter innmed bredden. Føttene var kalde, som om de var laga av et annet stoff, som om hun hadde trelegger, steinføtter. Men når tærne butta mot de største steinene på bunnen, var de kjøtt og blod og nerver igjen. Ei stiv, kald smerte. Hendene blei kalde metall-klyper som holdt og svingte.

Klestørken var storslått, vind-dagene var best for klesvask. Ranja og Norma strekte laken og dynetrekk over snora og snappa på plass klesklypene. Snora bøyde seg nedover mot lyngmarka. Så blafra de store tøystykkene som lyse flagg i slettelandskapet.

©Hilde Kat. Eriksen, 2014-2015