Et rikt liv, uten skam

Allehelgensdag 2014: Sist sommer gikk far min bort. Han var en mann som ikke skamma seg over bakgrunnen sin. Han hadde ingenting å skamme seg over.

hakre

Begge foreldrene hans hadde ei helse som gav dem ekstra utfordringer, og tida de levde i var knager, men de hadde omsorgsevne nok. De eide ikke nåla i veggen. De eide heller ikke veggen nåla kunne stått i. Men de eide tilstrekkelig med kunnskap, utholdenhet og styrke til å bringe ni barn gjennom barndommen og inn i voksenlivet.

«Vi var de fattigste, men vi var de reineste», sa ei av tantene mine. Det var ikke evnene det mankert på, det var økonomien. De var ikke aleine om det. Far min og søsknene var født på 1920- og 30-tallet, i det lille fiskeværet Indre Kiberg ved Varangerfjorden. Det var depresjonstid i verden, og snart skulle en verdenskrig falle ned over dem. Det var knapt for alle i været. Rik eller fattig er man i forhold til de man sammenligner seg med. De andre, rundt deg.

Til tross for at de eldre søsknene var veldig klar over at de materielle kårene de levde under var skrale, var aldri noen gang dette et tema i pappa sine fortellinger fra barndommen. Han levde et rikt liv, og det var dette han formidla til oss. Rikt på lek, opplevelser, folk og natur. Men også skremmende. Den andre verdenskrigen grep inn i oppveksten hans, brennemerka minnene.
Øst-Finnmark var ikke bare okkupert. Det var også en krigssone.

Ikke all skam skriver seg fra fattigdom eller overgrep. Skam over ikke-norsk-nok-etnisitet har mange i Nord-Norge slitt med. Heller ikke noen slik skam eller fortielse brakte faren vår videre til oss. Besteforeldrene hans var av blanda opphav. De var russisk-karelske, tornedalsk-svensk-samisk-finsk-kvenske og norske.

Din svakhet kan bli din styrke. I stedet for fortielse valgte pappa å løfte fram denne sida av den nordnorske kulturen og historia, som også var hans egen familiehistorie. Han var, og ville være norsk. Og han var og ville være alt dette som var mer enn norsk. Han blei en nordnorsk-, nordkalott- og kvensk forfatter og (amatør-) historiker. Han var engasjert, han ytra seg i det offentlige og skreiv bøker og artikler om de mange stammene i nord.

Uredd. Og uten å skamme seg. Men med hjerte for alle de som sleit med identiteten sin. Sjøl hadde han tatt sine valg, men han kjente seg nok igjen i dem som var usikre, utrygge, som tvilte på hvem de var.

Han snakka om dette også. Om en opprevet, rotløs følelse da han som femtenåring forlot fiskeværet der de fleste var innvandrer-etterkommere uten felles historie og kulturbakgrunn. Om å søke mot det nasjonale, det norske.

Han fortalte meg også om undringa over ungdomsvenner som fortidde og dikta om på bakgrunnen sin. Av skam. Det var aldri aktuelt for ham. Han snakka om venner som hadde valgt å forlate livet. Han knytta hendelsene til skam og splintra identitet. Og han gjorde det klart hvordan dette hadde vært med på å skape den sterke bevisstheta hos han sjøl:
Skam er ikke veien å gå.

Stonglandseidet 2. november 2014
Hilde Kat. Eriksen (tekst og foto)

Advertisements

5 thoughts on “Et rikt liv, uten skam

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s