– Ta bilde av oss, sier monstrene på trappa. De ler og tuller og har det morsomt sammen. Men de skal være skumle, skremmende.
En gang i historia var det keltiske nyttåret (den 1. november) skumle greier, med vandrende døde sjeler og skrømt. Gamle, keltiske, førkristne skikker blanda seg så med trekk fra den romerske saturnaliaen, og etter hvert falt denne høst-nyttårs-skumle-døds-feirings-festen sammen med den kristne allehelgensdag, feiringa av alle helgener man ikke kjenner navnet på.
Jack O’ Lantern, kålrot og gresskar
– For fryktelig lenge siden vandra Jack kvilelaust rundt på jorda. Etter tvilsomme forehavende med djevelen var han blitt nekta i himmelen. Til helvete kom han heller ikke. Han hadde engang lurt djevelen til å sverge på at han aldri skulle ta i Jacks sjel. For sikkerhets skyld kasta djevelen en glødende kullbit etter Jack, for å holde han unna. Jack putta kullbiten i ei uthula kålrot. Og fortsatt vandrer han rundt med denne lykta si.
Denne myta skal være forklaringa på at folk skar ut lykter av kålrøtter, og satte disse ut for å skremme vekk djevelen og døde sjeler på All Hallows Eve. Ei kvinne fortalte meg engang at bestemora hennes huska at de på gården hun kom fra i Sogn satte ei uthult kålrot på portstolpen ved allehelgensdag.
For noen hundre år siden tok irske migranter med seg halloween-skikken over til den nye verden i vest, der gresskarene var mange og store og langt lettere å skjære ut til lykter enn de harde kålrøttene i Europa. Og nå er gresskarene kommet også til oss.
Tekst og foto: Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 
Hei Hilde. Leser med interesse ditt innlegg om Halloween og lurer på om du har info om hvordan alle helgens dag ble markert i nordnorske bygder tidligere?
Hei An-Magritt, det er jo ikke mitt fagfelt, så jeg har ikke forska på dette. Har bare lest det jeg har kommet over, og snakka med folk. Jeg vil tro at folkene på Tromsø Museum har noe viten om dette!