Fra Lebesby til Byneset – evakuert og glømt

Lebesby, 2. november 1944. De går eller blir båret om bord i et gammelt krigsskip. Bak dem er tyske soldater i gang med hærverk og brenning. Tjuesju beboere og personalet fra Lebesby syke- og gamlehjem tvangsevakueres fra Finnmark. Resten av si tid lever de i ei tysk kaserne på Byneset utenfor Trondheim. De er flyktninger i eget land.

Syke- og gamlehjemmet i Lebesby blei bygd i 1934-35, og var eid av Norges Finnemisjonsselskap (Norges Samemisjon). Under den tyske tilbaketrekningen i 1944 blei bygningen brent ned, og beboerne evakuert. Foto fra "Finnmark i Flammer".
Syke- og gamlehjemmet i Lebesby blei bygd i 1934-35, og var eid av Norges Finnemisjonsselskap (Norges Samemisjon). Under den tyske tilbaketrekningen i 1944 blei bygningen brent ned, og beboerne evakuert. Foto fra «Finnmark i Flammer».

Lebesby syke- og gamlehjem ble bygd i 1934-35, og var eid av Norges Finnemisjonsselskap (Norges Samemisjon). På hjemmet bodde eldre fra heile Vest- og Øst-Finnmark, en del av dem var utviklingshemmede eller funksjonshemmede. Fra februar 1944 var hjemmet bestyrt av Hilda Madsen, sykepleier fra Salten. Fra oktober samme år, da okkupasjonen av Finnmark nærmer seg slutten, begynte rykter om evakuering å gå. Ingen, ikke engang de få tyske soldatene som var plassert i Lebesby, trodde at stedet ville bli evakuert og brent. Men 2. november kom den endelige beskjeden; om en og en halv time må alle være borte herfra.

”Lebesby” evakuert med «Fortuna»

Ute på fjorden ble det klart at det gamle skipet de var om bord i skulle senkes. Beboerne fra gamlehjemmet ble flyttet over til fiskebåten ”Fortuna”, der de blei stua sammen med resten av folket fra Lebesby. Så blei de frakta via Hammerfest til Tromsø. Fra Tromsø gikk turen med Sigurd Jarl til Trondheim, derfra til Stadsbygd, der de fikk tilhold i prestegården. Ingen døde på reisa, men i løpet av de to neste månedene døde ti personer. Samtidig kom mange andre gamle fra Finnmark til, og etter to uker på Stadsbygd hadde hjemmet 53 pasienter.

Året etter fikk Lebesby syke- og gamlehjem overta ei tysk kaserne i Brålia på Byneset, og 48 pasienter ble flytta dit. Hjemmet tok etter hvert inn flere psykisk utviklingshemmede, og fra 1951 ble Lebesby syke- og gamlehjem til Brålia Åndssvakehjem, fortsatt under ledelse av Hilda Madsen. For de som levde her, var dette fremdeles det hjemmekjente ”Lebesby”. Men beboerne som var med på ferden fra Lebesby ble stadig færre, en for en ble de gravlagt på gravstedet ved Byneset kirke.

Blogg Bråliheimen, Byneset.jpg
I seinere år overtok kommunen heimen fra Samemisjonen, og beboere fra Hallsetheimen i Klæbu blei flytta hit. I 2004 var Bråliheimen i privat eie, og fungerte som hybelhus for elever ved Skjetlein veideregående skole. Foto fra ”Finnmark i Flammer”.

November 2004 – møte med Anna Kviseth

Seksti år er gått. Det er november 2004. Vi møter Anna Kviseth fra Byneset, og ho husker ”Lebesby”-beboerne. Anna Kviseth kom fra Nordreisa til Byneset som husmorvikar tidlig på femtitallet. Etter et par år på Byneset fikk ho elevplass som barne- og barselpleier ved E. C. Dahls Stiftelse i Trondheim. Etter læretida blei ho spurt om å ta arbeid som barne- og barselpleier for Sanitetsforeninga på Byneset. Slik var det ho kom i kontakt med beboerne på ”Lebesby”, eller Bråliheimen som den seinere blei hetende. Når bestyreren Hilda Madsen var bortreist, var Anna den som satte sprøyter på pasienter ved heimen.

Anna forteller

Om ”Lebesby”-livet på Byneset, forteller Anna Kviseth:
– I februar 1945 blei beboerne sendt fra Stadsbygd til Byneset med ei fiskeskøyte. De kom på land ved Steinshylla nedenfor kirka på Byneset, og derfra blei de kjørt med hesteskyss og slede gjennom snøfokk til den tyske kaserna som skulle bli heimen deres resten av livet. Noen var friske tross høy alder, noen var funksjonshemmet og andre var psykisk utviklingshemmet. Lokalbefolkninga sa etterpå at bare finnmarkinger kan klare slike påkjenninger som disse hadde vært utsatt for underveis til Byneset.

Anna Kviseth i 2004.
Anna Kviseth i 2004.

Utsatt hjemreise

– De må ha følt at de kom til en heim. Og Hilda Madsen var det faste holdepunktet, ho var som ei mor for dem. Ho kjente hver enkelt, og visste hvilke behov og ønsker de hadde. Hjemreisa blei utsatt og utsatt. Gamlehjemmet i Lebesby var brent ned, og det var ikke det første som blei bygd opp etter krigen. Beboerne ved ”Lebesby” blei eldre og stadig mer sykelige. Samtidig knyttet de tette band til hverandre i gruppa. Beboerne opplevde sjøl at dette var hjemmet deres, og de hadde et tett og godt samhold. Noen få reiste eller ble fulgt nordover, men det var vanskelig å sende dem tilbake enkeltvis. Mange var jo funksjonshemmet eller psykisk utviklingshemmet.

Omsorgspersoner

– Det var fast betjening ved heimen. I tillegg til Hilda Madsen var det fem voksne damer som ikke hadde utdanning, men de var veldig gode omsorgspersoner. Hilda Madsen tok godt vare på beboerne. Ho var personlig kristen, og følte omsorg både for beboernes legemlige og deres åndelige behov. En av beboerne var musikalsk og spilte trekkspill. Hver lørdag ettermiddag var det kaffe og kaker og oppbyggelige møter med andakt og sang på ”Lebesby”, og de som bodde nært heimen var velkommen til å delta. Beboerne ble også bedt til møter andre steder i bygda, og de ble tatt med på gudstjeneste i Byneskirka.

– En av beboerne ved ”Lebesby” het Marius Nilsen. Han haltet litt, men var klar i hodet. Han solgte bladet ”Samenes venn” i husene på Byneset. Han var den siste av folkene fra Lebesby som døde, i mai 1980. Samme året døde Hilda Madsen. Den siste av de ansatte fra denne tida døde i 2003, forteller Anna Kviseth.

Krigsminnesmerker

I 1984 reiste Samemisjonen ei fellesstøtte over 24 av de fra Lebesby som ble begravd på Byneset, og ei støtte over de ti som ble begravd på Stadsbygd. I tillegg ligger to fra Lebesby under enkeltstøtter på Byneset.
– Disse støttene er krigsminnesmerker, sier Anna Kviseth. Ho kjøper blomster og steller ”Lebesby”- gravene på Byneset.
– Det er bare sånt du gjør, sier Anna i 2004. – Jeg var sjøl evakuert under krigen, og kjente meg i slekt med beboerne på ”Lebesby”. Disse menneskene var på et vis familien min. De ble flyktninger i eget land, og kom aldri tilbake til hjemtraktene sine. Nå hviler de på Byneset ved Trondheim.

”Herren kjentes ved dem, de haapet påaa ham”. Gravsteinen står som minnesmerker over de gamle som kom som evakuerte til Byneset i februar 1945, og som aldri reiste derifra. Steinen blei reist av Norges Samemisjon i 1984.
”Herren kjentes ved dem, de haapet paa ham”. Gravsteinen står som et minnesmerke over de gamle som kom som evakuerte til Byneset i februar 1945, og som aldri reiste derifra. Steinen blei reist av Norges Samemisjon i 1984.
Baksida av gravsteinen på Byneset.
Baksida av gravsteinen på Byneset.

Kilder:
R. Hellesnes: Finnmark i flammer, Trondheim 1949, Kap. ”Evakueringen av Lebesby Gamle- og Sykehjem”, av Hilda Madsen
Adolf Steen: Finnemisjonen 75 år, Trondheim 1963
Intervju med Anna Kviseth, 2004

Tekst og foto: Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin nr 4-2004

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s