Meningsfull ambivalens

Møte med forfatteren Bergsveinn Birgisson om romanen Svar på brev frå Helga.

Gjesteblogger ©Rita Kristin Klausen (tekst)

Rita Kristin Klausen intervjuet Bergsveinn Birgisson på Ølhallen i Tromsø under Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival i oktober 2013. Foto: Hilde Kat. Eriksen
Rita Kristin Klausen intervjuet Bergsveinn Birgisson på Ølhallen i Tromsø under Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival i oktober 2013. Foto: Hilde Kat. Eriksen

Bergsveinn Birgisson er fra Island, og han har bodd lenge i Bergen. I tillegg til en doktoravhandling i norrøn filologi, har han gitt ut seks skjønnlitterære bøker; tre romaner og tre diktsamlinger. Romanen Svar på brev frå Helga ble nominert til nordisk råds litteraturpris i 2012, og den har kommet i norsk oversettelse ved Johannes Gjerdåker. 

Vidunderleg traktor

Bonden Bjarne på 90 år vil gjerne svare på brev fra elskerinna si, Helga, som bad han flytte med seg inn til byen for en mannsalder siden. Kjærlighet, erotiske minner, brente kvinnelik og tida da den første traktoren kom skildres gjennom Bjarnes blikk. Sett i et feministisk perspektiv er denne boka interessant: Bergsveinn Birgisson sier han ønsker å formidle “beatricifiseringa” av kvinneskikkelser i nordisk litteratur på en ny måte. Glorifiseringa av kvinner tilhører ikke landskapet i romanen: for Bjarne er den vakreste metaforen for Helga en traktor, en Farmall.

– Den trauste sauebonden Bjarne har av enkelte kvinner på Island blitt betrakta som en drittsekk, sier forfatteren. Han klarer ikke valget mellom kona si Unn, som representerer det tradisjonelle Island i romanen, og elskerinna Helga som “var ein vidunderleg traktor” (det islandske ordet traktor, ”dráttarvél“, har seksuelle konnotasjoner, av dráttr = samleie) og som gir oss et bilde på det nye Island. I ambivalensen mellom disse to kvinnene, de to kulturene, befinner Bjarne seg – mellom tafattheten og lidenskapen.

 Samtalen med Bergsveinn

Jeg møter Birgisson en torsdag kveld på Ordkalotten internasjonale Litteraturfestival. Vi skal snakke om Svar på brev frå Helga i et bokbad, og Ølhallen i Tromsø er fylt med lydhøre mennesker.

– Vi har møttes for en knapp time siden. Da var ikke denne forsamlingen til stede. Kan du fortelle oss hvem du er, Bergsveinn?

– Jeg har tenkt å presentere meg selv i tråd med dette landskapet vi omgir oss med. Jeg har vært fisker på Island. Jeg har drevet med sjarkfiske i åtte somrer, og jeg har vært så heldig å få møte det gamle Island. Eller den andre kulturen på Island som jeg kaller det. Det er to kulturer på Island; det er en på Reykjavik og så er det en på landsbygda. Og jeg har fått se begge de kulturene. Det er stort sett det jeg har å fare med. Og så har jeg skrevet ei doktoravhandling og noen bøker; blant annet en som heter Handbok om mentaliteten til kyr. Den handler ikke om kyr, men mer om mentaliteten til mennesker. Den kom i 2009, og så kom den her boka (Svar på brev frå Helga) i 2010. Den hadde jeg skrevet ferdig i 2007, men venta med å gi den ut siden det var en galskap i lufta på Island og pengekultur som herjet, sier Bergsveinn.

– Kan du fortelle oss noe om prosessen med å skrive boka?

– Jeg kan først si at jeg er ikke en av de forfatterne som ser på det å lage personer som noe stort. Jeg lager ikke personer; jeg synes det er hovmodig ”å lage” personer. Jeg blir kjent med personer. Dette gjelder også de personene jeg skal skrive om; selv om de aldri har funnes, så ser jeg på dem som mennesker av kjøtt og blod. Med Bjarne skrev jeg først en liten novelle om han, tidlig på 2000-tallet. Den var på rundt ti sider, og da så jeg at “dette er et menneske jeg gjerne vil bli kjent med”. Jeg ville gå litt i dybden; det kom frem alle disse eksistensielle tingene ved han, men de var liksom uforløste. Jeg ville trenge ytterligere inn i hans sinn. Det ble en lang prosess. Jeg måtte jo vise Bjarne og hans kultur respekt. Og det som har vært mitt syn på hele saka er at kunstneren, forfatteren skal kunne håndverket – det å sette seg inn i en annen kultur og skildre den. Det var det store arbeidet med denne romanen; det var å gå tilbake til 1900-tallsgenerasjonen på Island og dra frem både den muntlige fortellertradisjonen og metaforikken til disse fiskebøndene på Island, forteller Bergsveinn.

– Syns du selv du har lykkes i din fremstilling?

– På samme måte som man spør gamle mennesker om de syns at livet har lykkes, så vet jeg ikke om det fins noe svar på det spørsmålet, svarer forfatteren.

– Vi lever i en lignende ambivalens i romanen. Den starter ut med at Unn, Bjarnes kone dør. I det samme sitter Bjarne seg ned og finner ut at han skal svare på de gamle brevene fra Helga.

– Dette igangsetter handlinga, ja. Bjarne er ikke en pålitelig forteller. Og ikke en pålitelig mann i det hele tatt. Unge damer i Reykjavik, de kaller han en drittsekk. Det synes jeg er veldig interessant. Ei spurte meg “hvorfor skriver du bok om en sånn dritsekk?”, og da sa jeg at det er jo stort sett dritsekker man skriver om. Da er det noe å fortelle om. Bjarne er ikke en enkel mann. Han har en viss kompleksitet i seg som jeg tror at mange moderne mennesker deler. Bjarne er ikke bare en bonde, men han er først og fremst et menneske som ser tilbake på livet sitt og på mange måter angrer på de valg han har gjort. Likevel strever Bjarne med å finne ei mening i det livet han har levd. Man kan ikke si om Bjarne lykkes eller ikke; livet er ikke så kategorisk. Du ser et menneske som strever med å finne mening og rettferdiggjøre det hele; alt han gjør, drives av dette ønsket om å rettferdiggjøre det livet han har valgt. Han valgte bort kjærligheten for å ta vare på gården, tradisjonen, identiteten. Det fins ingen svar på om Bjarne lykkes eller ei med det prosjektet. Du ser et menneske som på mange måter er hjelpeløst; og denne streben etter mening lever i oss alle. Vi er dømt til å prøve å skape mening i tilværelsen. Filosofen Merleau-Ponty sier blant annet at mennesket er dømt til mening. Bjarne viser sin storhet i romanen, nettopp i denne kampen. Det synes jeg var så interessant å skrive om.

– Ja, og dette er jo interessant også med tanke på fortelleren Bjarne. Han fremstiller det som om begeistringa for Helga starta med bygdesnakk? Som at han var et uskyldig offer for sine omgivelser?

– Ja. Han forteller hvordan det hele begynte med bygdesnakk. Han beskriver også hvordan Helga blotter seg for han. Men igjen; dette er en gammel mann. Man kan spørre; har Helga noensinne eksistert? Det er jo ikke helt sikkert, og jeg tror kanskje Bjarne er begynt å bli senil. Han slipper seg jo helt løs i det erotiske, og det er jo ikke vanlig at islandske bønder gjør. Det vet jeg. Så mye har jeg lest om den tradisjonen; du er høflig og du forteller ikke noe om de erotiske eller seksuelle dimensjonene i livet ditt. Så det kan jo være tegn på at de hemningene vi ellers har i livet, blir mindre mot slutten når vi ikke blir sterke nok til å fortrenge dem eller holde dem inne. Men det er jo ikke opp til meg å si om Bjarne er pålitelig eller ikke. Men han er i alle fall inne i en veldig gammel skandinavisk selvtorturtradisjon. Han “beatricifiserer” med andre ord et kvinnfolk som han aldri fikk. Dette er selvtortur på et høyt nivå. Dette kjenner vi fra eksempelvis Victoria av Hamsun eller Doktor Glas av Hjalmar Söderberg. Vi kan også gå tilbake til sagaene; det finnes en islandsk saga; Kormaks Saga.

Så det er noe felles menneskelig i denne idylliseringa. Kormak ser, gjennom en dørsprekk, den nakne ankelen til Steingerd, den kvinnen han elsker. Bare ved å se denne ankelen, skjønner han at han aldri kommer til å bli et lykkelig menneske. Det synes jeg er vakkert. Får han muligheten til å få denne kvinnen, rykker han alltid unna. Så han vil på et sett og vis bare ha henne inne i seg, og ikke i det virkelige livet. På coveret til boka (Pelikan Forlag, 2013) fikk de til dette; de har bilde av en vakker brud uten hode. Hun utrykker et ideal. Hun fins ikke i virkeligheten. Hun er ikke et solid, helt menneske om man kan si det slik, mener den islandske forfatteren.

– Romanen har jo blitt dramatisert og gått for fulle hus på Island. Det fins mange måter å lese denne romanen på; man kan både tolke den som en politisk roman og en ménage-a-trois. Vi kan også ta på oss aristoteliske briller og lese den utifra hans “Om Poetikken”, hvor han tolker kjennetegnene for en god tragedie. Romanen starter jo med et slags peripeteia – omslag – idet Unn dør. Så får vi et fall – hamartia. Du reagerte jo også på introduksjonsteksten til denne samtalen, der man hadde fokusert på Bjarnes fall. Kan du si noe nærmere om det? Hva handlet det om?

– Det var sauepuling så vidt jeg husker. Denne boka ble utgitt på Amazon, den store boksalg-giganten. De har også begynt å gi ut bøker i papir. De ga ut denne boka her, og det viste seg at romanen ikke solgte i Amerika. Jeg undersøkte dette, og da viste det seg at det var noe folk på markedsavdelinga som hadde lest denne scenen med Bjarne og sauen. Det førte til at de ikke ville fremheve boka, eller bruke krefter på den. De trakk den egentlig tilbake. Dette synes jeg var veldig interessant. For meg er ikke dette noen sak. Det er jo bare en hendelse som skulle billedliggjøre et hjelpeløst menneske som har attrå, som har lengsel mot en kvinneskikkelse som han ikke får. Men Bjarne har drivet i seg, og med denne sauen assosierer han til Helga, henne som han aldri fikk. Det er sikkert mulig å si at denne scenen markerer Bjarnes aristoteliske fall. Men fallet starter jo egentlig etter Bjarne taper på værutstillinga, etter min mening. Væren hans viser seg ikke å være den flotteste. Han har for lange bein; den nyeste moten var at man skulle ha korte bein. Dette er tufta på fakta; det var en reell diskusjon på Island på 50- og 60-tallet. Det handla om praktiske elementer: man fikk ikke de langbeinte lårene inn i ovnen, så man skulle komprimere beina. Dette er jo Bjarne helt uenig i.

– Mens vi snakker om fall; det skjer jo mye dramatisk i Bjarnes liv. Midt i parringstida, midt i den store lykken han har med Helga, så skjer det noe. Jeg tenker på dette røykte kvinneliket. Kan du fortelle om det?

– Dette handler jo igjen om håndverk. Jeg merka meg en ting når jeg var sammen med gamle bønder og fiskere på Island. I den muntlige fortellertradisjonen fins det mange muntre, knappe anekdotene man får høre. Disse har på en måte “alltid vært der”. Dersom det skjedde noe, kom den anekdoten opp. Det ble viktig å inkorporere dette i romanen min. Jeg ser på den muntlige tradisjonen som en slags leire som jeg kan få lov til å forme, og la falle inn i en større sammenheng. Blant annet denne anekdoten om dette gamle ekteparet, ytterst ute i nord. Når Bjarne forteller om dette, går han inn på den gamle rettferdiggjøringa, som jeg snakka om tidligere. Dette ekteparet hadde det veldig fint. De elsket hverandre, kjærligheten blomstret. De hadde en liten gård, noen få sauer. Fisket. “Hvorfor kunne vi ikke bare ha det sånn?” kan man lese ut av Bjarnes skildring. Men den konkrete empirien for dette; vi kan jo snakke litt om den. Da jeg fisket der oppe på 1990-tallet, hørte jeg mange versjoner av denne vandrehistorien. Men den siste konkrete røykingen av et lik skjedde på 1930-tallet, ytterst nordvest på Island. Det var to brødre som bodde der sammen med sin gamle far. Faren døde rundt juletider, og de kunne ikke få ut en båt. De kunne ikke grave han ned. Så de bevarte han i røykskuret. Og ifølge denne anekdoten; da tok de han ut på våren og skulle følge han til kirke, hadde han faktisk aldri sett bedre ut. Denne fortellinga har båret frukter, og det har kommet mange versjoner av den seinere.

– I romanen er det mannen som tar vare på kona si gjennom vinteren ved å røyke henne i et skur. I Bjarnes fortelling blir dette et tegn på omsorg; den konkretiserer kjærligheten til også å omfatte hverdagslivet etter dødsfallet. Det er først når kona blir tatt ned av skuret, og i det hun skal fraktes bort at mannen tar farvel med henne. Det enkle bondelivet fremheves atter en gang som det eksotisk- idylliske. Du fortalte meg for øvrig at du har fått et brev fra en bonde i Bretagne?

– Det var veldig hyggelig. Det var en småkårsbonde der som hadde skrevet et brev til Bjarne. Eller meg som en slags representant for Bjarne. Han sa at han var sjalu på Bjarne og Helga; på erotikken og det de hadde sammen. Det synes jeg er veldig flott; disse responsene betyr mer enn alle priser, sier forfatteren Bergsveinn Birgisson fra Island.

– Samtalen varer et stykke ut i denne oktoberkvelden. Birgisson svarer på spørsmål fra publikum, om oversettelsen og arbeidet bak boka. Om Bjarnes ambivalens og hans søken etter mening i de vanskelige valgene. Så er øyeblikket over, applausen stilner og vi skal inn noe annet, noe nytt.

Gjesteblogger Rita Kristin Klausen (1974) er fra Malangen, bosatt i Tromsø. Hun arbeider med en doktorgrad om brukermedvirkning i distriktspsykiatrien. Har et enkeltmannsforetak; Spildra Forlag, hvor hun arbeider med foredrag, skrivekurs og produksjon av egne tekster. Fast skribent i gateavisa Virkelig, leder av rådet i Ordkalotten litteraturfestival og årets lyriker i Virkelig-årboka 2012. 
Hjemmeside ved UiT

Tekst: ©Rita Kristin Klausen
Nordnorsk Magasin 4-2013

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s