Vi som blei fornorska

”Språkåret 2013 skal bli ei raus feiring av språklege skilnader og mangfald”. Sitat frå Språkåret.

Mange språk har blitt oss til del her i Nord-Norge. I tillegg til norsk finnes flere samiske språk og dialekter, og også ulike nyanser av finsk og kvensk. Men etter hvert har det norske språket blitt førstespråk også i mange familier der besteforeldre, oldeforeldre eller tippoldeforeldre har hatt andre morsmål. Årsakene er mangslungne. Vi kan peike på myndighetenes fornorskningsarbeid som foregikk over en lang periode, fra siste delen av 1800-tallet fram til etterkrigstida. Bakgrunnen for den aktive fornorskninga var sammensatt – den hang sammen med den norske nasjonsbygginga, og idealet for forminga av nasjonalstater var gjerne at en skulle ha ett felles språk. Fornorskinga hang også sammen med holdningene til ulike folkeslag – som mer eller mindre verdt enn andre. Det var i tillegg sikkerhetspolitiske forhold i grenselandet mot Finland/Russland som lå bak arbeidet for å assimilere samiske og spesielt finske folk inn i den norske kulturen.

Nå er Norges offisielle fornorskingspolitikk overfor finske og samiske folk over. Men i dag fører norske myndigheter en stram og regelbundet politikk overfor folk fra andre land og folkegrupper – som flykter fra en uholdbar situasjon og søker trygghet i det rike landet Norge. Mange av forfedrene og formødrene våre forlot land og liv som for dem kjentes uholdbart, for å søke et nytt liv i dette landet med den lange kysten, her hvor det ”leikade fisk nedi kavet”, for å si det med Ivar Aasen. De kom for å skape seg et nytt liv, slik mennesker gjør også i dag. De blei ikke gruppert i kategorier som ”Schengenborger”, ”arbeidsinnvandrer”, ”flyktning” eller ”asylsøker”, og risikerte ikke å bli tvangsreturnert. Men de blei altså mer eller mindre tvangsfornorska.

Mer eller mindre, skriver jeg. Noen vil her straks påpeke at den grunnleggende årsaken til at mange av de ikke-norske slektningene våre la fra seg eget språk og egen kultur til fordel for det norske, var den strenge fornorskingspolitikken fra myndighetene si side. Og det er sant. Man ønsker ikke å bli oppfattet som en trussel, eller å bli sett på som mindre verdt enn andre i majoritetssamfunnet i sitt (nye) hjemland.

Mange av de fra eldre generasjoner unnlot som vi veit å overføre gammel kunnskap til nye generasjoner. – Kanskje også fordi det ikke var uvanlig å stifte familie på tvers av folkegrupper, og da kunne majoritetskulturen være en felles vei å følge? I sin egen hverdag tenkte nok mange på det som hensiktsmessig å bli norske. Gi barna (barnebarna og oldebarna) norske navn, lære dem det norske språket. La dem skåre godt i norsk skole, gi dem den norske kulturen, la dem slippe utrygghet, rotløshet eller skam. La dem finne en plass i det norske samfunnet.

Vi som er etterkommere etter gamle innvandrergrupper eller urfolk i Norge befinner oss i dag i en revitaliseringsfase. Vi ønsker å hente tilbake det vi ser vi har mistet. Skikker, levemåter, klesdrakter, smykker, sanger og språk. – Men lar det seg gjøre, er det noe vits i å prøve? I anledning Språkåret 2013 vil Nordnorsk Magasin arrangere en debatt om dette temaet på Tromsø bibliotek den første fredagen i oktober, under Ordkalotten litteraturfestival: ”Hvem er vi, om språket dør?” Er du i nærheta, så stikk innom og delta i debatten!

Nordnorsk Magasin 3-2013
Hilde Kat. Eriksen