Den utadvendte nordlendingen

Vett-og-Uvett_WebEinar K. Aas og Peter Wessel Zapffe
Vett og Uvett. Stubber fra Troms og Nordland
Språklig revidert utgave ved Nils M. Knutsen og Helge Stangnes
Angelica Forlag AS, 2012. 205 sider
Illustrasjoner ved Kaare Espolin Johnson

Fortellingene fra Vett og Uvett har underholdt oss nordlendinger i sytti år. Disse drøyt femti små stubbene gjengir et dagligliv og en dagligtale som knapt hadde vært beskrevet i skriftlig form før herrene Aas og Zapffe samlet, redigerte og føyde til, skreiv litt sjøl, og så endelig i 1942 gav fortellingene ut i bokform. Det er en flott og fyldig nyutgave av Vett og Uvett som Angelica Forlag i Tromsø har tatt på seg å gi ut.

Nils Magne Knutsen, Helge Stangnes og Per Posti har jobba godt med å plassere boka og fortellingene i den nordnorske kulturhistoria og korrigere språket, og Posti har utstyrt nyutgivelsen med biografier over opphavsmennene Ole Kornelius Heide Aas, Einar Kristoffer Aas og Peter Wessel Zapffe. Her er to forord i boka. Det første av Nils Magne Knutsen (2012), der han redegjør for arbeidet med nettopp denne utgaven. Deretter følger et forord av Peter Wessel Zapffe (1942), der han gjør rede for historienes opphav, om Ole Aas og nordlendingenes fortellinger.

I tillegg er det tatt med en grundig og nyttig oversikt over (de nærmest utallige) tidligere utgivelsene av boka. Denne oversikten gir i seg sjøl mye viten om verket og fortellingene; når kom de med i verket, er de endret på, er rekkefølgen endret osv.
Boka er illustrert med bilder som Kaare Espolin Johnson i sin tid laget til Vett og Uvett, og kunstneren har også fått sin egen biografi i verket. Ved å lese seg igjennom oversikten over tidligere utgivelser, får du også kjennskap til historia til illustrasjonene. Etter som jeg kan forstå denne oversikten, er bildene i denne boka i hovedsak hentet fra utgaven som kom i 1992, femti år etter førsteutgivelsen. Espolin laget nye illustrasjoner til 1992-boka, der noen av disse bildene er laget med utgangpunkt i kopier av originalillustrasjonene.

Er du ikke blant de mange, mange som har lest denne boka, og kjenner du ikke fortellingene fra Vett og Uvett, så er dette et høve du må utnytte. Språket i fortellingene kan være en bøyg. I grove trekk kan man si at det forsøksvis gjengir dialekter fra distriktene rundt Harstad og Tromsø, og det skriver seg fra perioden fra slutten av 1800-tallet fram til 1940-tallet. Dette er jo lenge siden, en språkdrakt som gradvis fjerner seg fra det våre barn og barnebarn kjenner og forstår. Det er oldeforeldrenes muntlige språk, og tippoldeforeldrenes. Men i nyutgivelsen har man forsøkt å gjøre språket lesbart og konsekvent for nye lesere. Heldigvis er det lagt til ei lang og fin ordliste bak i boka, der en kan slå opp etter hvert man blir stående fast i fortellingenes språklige finurligheter og akrobatikk. Og kanskje vil du bli overrasket over å oppdage uttrykk og vendinger du har vokst opp med, men ikke kjente opphavet til…

I sin artikkel om Vett og Uvett, trykt bak i utgaven, skriver Nils Magne Knutsen om denne boka som uttrykk for nordnorsk humor og folkelighet, språk, sjølironi og identitetskonstruksjon. Dette er interessant lesing, her lærer vi både om bokas tilblivelse og landsdelens kulturhistorie. Knutsen påpeker hvordan Hamsuns romaner etter hvert påvirket tidligere tiders bilde av nordlendingen som treg og temperamentsløs, og erstattet det med bildet av en språksterk, humoristisk og utadvendt figur – og det er denne figuren som i stor grad kommer til uttrykk i Vett og Uvett.
”Det viktigste med Vett og Uvett er etter mitt skjønn at den har gitt oss nordlendinger er genuint uttrykk for vår egen kulturbakgrunn og vårt eget språk og vårt eget temperament”, skriver Knutsen.

Om nå ikke alle i nord er like kvikke og humoristiske, så er det i alle fall godt at Vett og Uvett finnes og fortsatt kan fortelle om den språksterke, fabulerende og utadvendte siden ved folkene i nord. Og om noen av fortellingene kan gi uttrykk for stereotype holdninger til de ulike kjønn og folkegrupper, så skal det være sagt at det svært så ofte er den tilsynelatende svakeste part som til sist går seirende ut av fortellingas fantasifulle forviklinger.

Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 2-2013

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s