Line Nyborg
Du vet ikke hvem jeg er
Roman, 192 s.
Cappelen Damm, 2012
Forfatteren Line Nyborg kommer fra Bardu i Indre Troms, hun bor i dag i Vestfold der hun jobber i kommunikasjonsbransjen. Dette er andre boka hennes. Hun debuterte i 2010 med romanen Bare mamma som er Gud, boka fikk fine anmeldelser. I debutromanen blei leserne kjent med den nordnorske jenta Elin. I oppfølgeren Du vet ikke hvem jeg er har Elin flytta til Oslo for å gå på reklameskole. Det første leseren blir gjort kjent med, er at hun er aleine med et nyfødt barn. Men før barnet kommer, forteller hun om tida i storbyen, med enkelte tilbakeblikk til barndom/ungdom i Indre Troms.
”Ni måste ta i tu med ångesten” sier rektor til elevene da Elin starter på reklameskole i Oslo. Frykt ligger over livet til hovedpersonen i romanen, det styrer valgene hennes, måten hun framstår på. I storbyen på Østlandet og på reklameskolen forsøker hovedpersonen å finne seg til rette. Finne ut hvem hun vil være i møte med denne reklameverdenen, der det stilles krav om at hun må være oppfinnsom, original, få til noe ”intriguing”, som en av lærerne sier det. Hun forsøker å finne ut hvem hun sjøl er i møte med venner, familien og kjærester. Er hun en som andre vil ha?
Sammen med venninna Jessica flytter hovedpersonen inn i et kollektiv. Der trives hun, samtidig som hun av kunststudenten Egil i kollektivet konfronteres med det valget hun har tatt; hvorfor reklame, hvorfor ikke kunst? Hun sammenligner seg med Jessica, så trygg i det nordnorske, så stolt av hjemstedet sitt. Elin ville bare bort. ”Hvor er det jeg kommer fra. Stedet som vokste fram i meg, og som jeg kjenner som meg sjøl. Likevel vil jeg ikke vite av det. Bare vekk fra det, vil jeg.” (side 27).
Du vet ikke hvem jeg er er en dannelsesroman i jeg-form, der fortellinga i stor grad er indirekte fortalt. Det er Elin som forteller, det er hun som gjengir det de andre sier, hvordan de ser verden, hva de gjør. Alt filtreres gjennom hovedpersonen. Slik følger vi hennes tankerekker, hennes utvikling. Vi forstår hva hun ser i andre. Hva hun leiter etter i seg sjøl. Foreldrene er skildra med ei forsiktig nærheit. Særlig skildringa av mora, som både er en Elin ikke vil bli, og samtidig ei hun identifiserer seg med når hun sjøl blir mor.
Språklig sett er boka lett å lese, i alle fall faller det naturlig for meg som har nordnorsk morsmål. Når hovedpersonen forteller om folk fra Nord-Norge bruker hun alltid det foranstilte pronomenet: han, ho. Ho mamma. Denne romanen om bygdejenta og byen har et fint komponert mønster, den er godt gjennomført og montert, og har ei handling til å tru på.
Nordnorsk Magasin 1-2013
Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 