Hedwig and the angry inch – to halve blir en hel?

I går kveld var jeg på teater. Det var et stykke jeg hadde ønska å se, men jeg hadde ikke fått somla meg til å kjøpe billett. Høres det kjent ut? Så kom ei melding: – Blir du med på «Hedwig and the angry inch»?

Hedwig_Foto Gisle Bjorneby
Per Kristian Trollvik som Hansel & Hedwig. Foto: Gisle Bjørneby/ Hålogaland Teater

Ja, er heldigvis et lett ord å si, jeg blei med og plutselig var jeg der, i kafeen på Hålogaland Teater, med en kopp på kafébordet og en samtale i gang. Forestillinga blei annonsert og dørene åpna. Plutselig vandra vi innover et smug svært likt Lehne-Småttet mellom Grønnegata og Storgata i Tromsø sentrum. Oppslag og plakater over hverandre i lag på lag, tomme drikkebegre og annet bygate-rask langs veggene. Vi kom inn i en høylofta hall med bardisk innerst, tett i tett med folk, gruppevis sto menneskene der med glassene sine, samtaler, latter. Enkelte av oss stirra ned på billettene, lurte på om det virkelig var hit vi skulle? Var alt dette publikum, eller var det skuespillere i forkledning? Skulle det vise seg at det hele var en flashmob, ville alle andre plutselig bryte ut i Harlem Shake og vi alene skulle stå der med den hvite billetten knuga mellom fingrene, utpekt som de uforstående?

En stemme braut igjennom surret, og vi blei invitert inn gjennom et glitterforheng. Oh! Det første jeg kunne se var vegger dekka med tagging og graffiti, så la jeg merke til de to publikumsamfiene, et på hver side av en scene strakt ut som en catwalk midt i rommet. Foran den ene enden, tre musikere. I den andre enden, tre stoler.

Per Kristian Trollvik i Hedwig and the angry inch. Foto: Gisle Bjørneby/ Hålogaland Teater
Per Kristian Trollvik i Hedwig and the angry inch. Foto: Gisle Bjørneby/ HT

Og så wow! var Hedwig der, i en musikal som foregår på en ”skitten bar” et sted i verden, der artisten synger og forteller publikum om alt som har skapt henne og forma henne. Stykket er skrevet av John Cameron Mitchell, som vokste opp på militærbaser i Tyskland, Skottland og USA. Musikkartisten (og nå også skuespilleren) Per Kristian Trollvik bar tittelrollen i denne første norske oppsetninga av musikalen. Musikerne Espen Høgmo, Frank Cock og Rudi Nikolaisen spilte Hedwigs band, ”The Angry Inch”. Og de tre stolene på andre enden av scenen? Der fant vi Hansels/Hedwigs mor (Maryon Eilertsen), Hedwigs eksmann Luther Robinson (Inge Kolsvik) og ekskjæreste/ superartist Tommy Speck/ Gnosis (Marius Lien).

Hedwig og hennes historie åpna seg opp for publikum. Ei fortelling om en gutt fra Øst-Berlin som gikk igjennom en (mislykket) kjønnsskifteoperasjon for å gifte seg med den amerikanske soldaten Luther Robinson og emigrere med ham til USA. Det er historia om Hansel Schmidt som blei til Hedwig Robinson, uten kjønn, bare med en tomme arrete vev mellom beina. Forlatt av Luther og mens muren falt i Berlin, valgte Hedwig et liv med glam og parykk på musikkscenen. Samtidig på konstant søk etter den ene som kunne vært hennes/hans andre halvdel. Hun ville så gjerne tro at hennes utfyllende part skulle være Tommy. Men mannen som bare kunne elske baksida av Hedwig, aldri framsida, forlot henne og tok med seg låtene hun hadde skrevet.

Per Kristian Trollvik gikk virkelig opp i rollen som Hedwig, låtskriver og punk-glam-artist, og drama queen av dimensjoner. Trollvik klarte å samle publikums fokus mot henne, igjen og igjen. En irriterende sjølopptatt figur med voldsomme kostymer, en karakter manisk opptatt av den forhenværende kjæresten Tommy Speck/superstjerna Tommy Gnosis. Og ignorerende og nedlatende mot sin nåværende kjæreste, den øst-europeiske og jødiske dragartisten Yitzhak – et menneske som faktisk elska Hedwig. Yitzhak blei godt spilt (og sunget!) av Trude Øines.

Forestillinga bød på flotte framføringer, men jeg fikk ikke alltid med meg teksten i sangene. Jeg tenkte derfor underveis at jeg skulle visst mer om stykket før jeg kom til HT, for å lettere forstå. Men ikke hadde jeg sett musikalen før, og ikke hadde jeg sett filmatiseringa – med John Cameron Mitchell i tittelrollen. Så jeg forsøkte bare å henge med etter beste evne. Og såpass forsto jeg, at det handla om lengselen etter å bli elska og akseptert som fullverdig menneske og partner.

Når parykken falt på scenen og Trollvik spilte Hansel/Hedwig nakent og uten staffasje, bare med den krafta som lå i framføring, stemme og sang, da først kom vi nær denne søkende karakteren med sin drøm om den helende kjærligheta.
Innimellom kjente jeg et ønske om å oppleve stykket i autentiske omgivelser som kunne svare til handlinga i stykket (ikke bare kulisser). Det fikk meg til å tenke at forestillinga skulle vært spilt på en eller annen klubb eller bar et sted, ikke på et teater.


Hva: ”Hedwig and the angry inch”
Hvor: Hålogaland Teater, Tromsø
Når: 14. februar-13. mars 2013.
Av: John Cameron Mitchell 
Oversettelse: Morten Kjerstad
Regi: Mattias Brunn
Scenografi og kostyme, maskedesign: Daniel Åkerstrøm-Steen
Lysdesign: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
Koreografi: Carl Olof Berg
Musikk: Stephen Trask
Med: Per Kristian Trollvik, Maryon Eilertsen, Marius Lien, Trude Øines, Inge Kolsvik.
Orkester: Espen Høgmo, Frank Cock, Rudi Nikolaisen
Musikalsk ansvarlig: Frank Cock

Tromsø 14. mars 2013
Hilde Kat. Eriksen 
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s