Tjue år gamle Raša i ”Äta Sova Dö” har styrke, kraft ogvilje til å klare seg gjennom det som dagene måtte ha å by på av motstand eller medgang i den svenske hverdagen på landsbygda.
Filmskaperen Gabriela Pichler (født i 1980) har valgt å legge handlinga til et miljø hun kjenner godt fra oppveksten. Filmfortellinga foregår på landsbygda i Skåne, filmen er befolka med det vi kaller ”alminnelige folk”, for det meste innvandrerarbeidere. Igjenkjennbart for de av oss med røtter i innvandrerbefolkninga som fra siste del av 1800-tallet og framover er kommet til Nord-Norge for å arbeide i gruver, dra på fiske eller fiskearbeid og alt annet av arbeid som det er mulig å leve av på den nordligste kysten. Filmskaperen er sjøl innvandreretterkommer, med mor fra Bosnia og far fra Østerrike.
I ”Äta Sova Dö” er arbeidet en markert del av identiteten til karakterene. Hovedpersonen, den 20 år gamle Raša (Nermina Lukač) legger æra si i å være en rask og dyktig pakkerske ved den lokale grønnsaks-industrien. Faren hennes makter ikke å henge med i arbeidslivet på grunn av ryggplager. Far og datter bor sammen. Raša skaffer inntekter til husholdninga, mens faren tar ansvar for det praktiske i hjemmet til den lille familien. Forholdet mellom far og datter skildres med varme, et tett forhold med mye ansvarsfølelse fra begges side.
Raša har arbeida i grønnsaksindustrien fra hun forlot skolen som 16-åring. Men nedskjæringer og innstramninger venter, og Raša er en av de som må gå. Livet som arbeidssøker er skildret med en fin porsjon humor, der vi som publikum blir tvunget til å se det absurdkomiske i måten arbeidskontoret forsøker å hjelpe de arbeidssøkende på. Likevel blir arbeidssøkerkurset et holdepunkt for de ledige fra grønnsakspakkeriet og andre som er havnet i samme kursgruppe. Vi får følge Raša i de stadige, iherdige forsøkene på å holde seg sjøl sysselsatt, samtidig som hun vegrer seg for å måtte forlate lokalsamfunnet med faren og vennene, deriblant kompisen Nicki som også mista pakkejobben.
Hovedpersonen er ei tøff dame, med sterk sjølstendighet, innsatsvilje og ansvarsfølelse. Hun kom til Sverige som ettåring, fra Montenegro. Skildringa av Raša og hennes forhold til faren, lokalsamfunnet, vennene og tidigere arbeidskolleger er flott. Karakteren Raša tar den plassen hun behøver, og hun er aldri et øyeblikk et offer for noe som helst. En slik kvinneskikkelse har jeg ikke sett siden Heidi Andersson i filmen ”Armbryterskan från Ensamheten” (2004), som til forskjell fra ”Äta Sova Dö” er et dokumentarisk portrett av ei ung kvinne fra svensk landsbygd.
Filmen ”Äta Sova Dö” er en spillefilm, en fiksjonsfilm så kloss opp til dokumentarsjangeren at du stundom glømmer at dette er oppdiktet og spilt. Her er lite teatralsk filmdrama eller hollywoodsk dramaturgi. Skuespillerne som er valgt ut til filmen er stort sett amatører, som fyller rollene med stor troverdighet. I særdeleshet Nermina Luckač, som hovedpersonen Raša.
”Äta Sova Dö” fikk Publikumsprisen under filmfestivalen i Venezia 2012. Den blei også tildelt pris i fire kategorier under utdelinga av den svenske filmprisen ”Guldbaggen” i 2013, i viktige klasser som beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle. Det var ikke verst for den unge Gabriela Pichlers første langfilm!
Originaltittel: ”Äta Sova Dö”
Manus og regi: Gabriela Pichler
Foto: Johan Lundborg
Spilletid: 1 time 40 min
Produsent: China Åhlander
Land: Sverige, 2012
Skuespillere: Nermina Lukač, Milan Dragisic, Jonathan Lampinen, Peter Fält, Ruzica Pichler
På Tromsø Internasjonal Film Festival, TIFF 2013
Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 