”Jeg er ikke et slikt menneske”, sier hovedpersonen Maria om seg selv i filmen ”Nåde”. Hun er ikke en som kjører videre etter å ha kjørt på noen. Gjennom en mørk, subarktisk vinter lever hun med sin egen smerte og fortielse.
Niels og Maria flytter sammen med tenåringssønnen Markus fra Tyskland til Hammerfest i Finnmark. Niels jobber på gassanlegget på Melkøya, Maria jobber på sykehuset – med mennesker i den siste livsfasen. Markus går på ungdomsskolen. Hver av de tre kommer i løpet av filmfortellinga i situasjoner som utfordrer ærligheta deres, og de gjør valg som etter hvert gnager seg inn i samvittigheta til hver enkelt av dem.
Maria ser andres smerte hver dag i jobben sin, mens Niels er lukket i sin noe avstumpede verden av jobb og damer. Ja, han er ganske enkelt en ”fettoter”, som man ville sagt her i traktene. Og han viser lite innlevelse i hvordan livet i Finnmark oppleves av sønnen Markus.
En natt kjører Maria på noe på vei fra vakt på sykehuset. I sjokk etter sammenstøtet kjører hun hjem uten å gå ut av bilen. Niels kjører tilbake og leiter, men finner ingenting. Dagen etter blir ei ung jente funnet død ved veien. Maria og Niels tier. Tanken på fortielsen ligger på dem begge, det forandrer forholdet mellom dem – og forholdet til andre mennesker.
Gutten kommer i bakgrunnen. Han står i sine egne valgsituasjoner, han må på den ene siden avgjøre hvor langt han er villig til å gå for å være kompis. På den andre siden observerer han foreldrene, han filmer dem, og forstår nok langt mer av deres liv enn de forestiller seg. Markus er observatøren, med kameraet sitt. Han filmer fraværet i huset, foreldrenes tomme soverom. Han filmer samtaler mellom foreldrene, uten at de er oppmerksomme på at de blir observerte. Det virker også som om han tester dem, hvor langt er de villige til å gå for hans del?
Filmen og historia den forteller er vakkert utført. Den åpne naturen i nord frister til uendelige naturskildringer og – scener. Jo, det er en del slike her. Landskapet er skildret gjennom flotte, flyfilmede scener. Men det er pent gjort, en balansert estetikk. Enkelte ganger kan væromslagene komme litt brått på, sjøl om det er motivert i handlinga. Det ene øyeblikket er det fullmåne, klarvær og nordlys. Rett etter er det overskyet og fokk. Men været er jo gjerne uberegnelig, som livet selv.
Her er korsang, vakker musikk framført i kirkerommet, for Maria synger i kor sammen med foreldrene til jenta som blei påkjørt og drept. Kirkescenene byr på sang og lys. Men symbolikken er åpen, og like gjerne eksistensiell og verdslig som religiøs.
Et par av de alvorlige scenene i filmen blir litt filmdramaaktige. Men skuespillerne, i hovedsak Jürgen Vogel og Birgit Minichmayr som spiller Niels og Maria, får fram endring og utvikling i karakterene uten overspill og uten for mange forklarende replikker. Til tider gjennom hårfine nyanser. Det er imponerende gjort. God er også Maria Bock i rollen som Wenche, Marias sjef.
”Nåde” er en film som gjør noe med meg. Det er mange gjennomgripende viktige situasjoner som skildres, situasjoner og dilemmaer som er påkjennende for enkeltmennesker, for relasjoner mellom mennesker. Situasjoner vi alle kan havne i, valg vi tar, tanker som ligger på oss. Hvordan det vi gjør kan endre oss. Det er en film om kjærlighet. Om hvem man er villig til å gjøre det ytterste for, og om muligheta for å vise eller bli vist nåde.
Originaltittel: ”Gnade”
Regissør: Matthias Glasner
Manus: Kim Fupz Aakeson
Foto: Jakub Bejnarowicz
Spilletid: 2 timer 12 min
Land: Tyskland og Norge, 2012
Produsent: Kristine Knudsen, Matthias Glasner, Andreas Born
Skuespillere: Jürgen Vogel, Birgit Minichmayr, Henry Stange, Ane Dahl Torp, Maria Bock
På Tromsø International Film Festival, TIFF 2013
Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 