Hun navngir et liv

På Ordkalotten Tromsø internasjonale litteraturfestival 2012 deltok forfatteren Rawdna Carita Eira. Under festivalen snakket hun og forfatteren Hilde Myklebust om klima og dikt, med utgangspunkt i småbruk og reindrift. Her følger en anmeldelse jeg har skrevet om Eiras debutbok, løp svartøre løp.


Rawdna Carita Eira
løp svartøre løp/ ruotha muzetbeallji ruotha
Dikt, norsk og samisk
Gyldendal 2011
Til samisk ved Rawdna Carita Eira og Heaika Hætta

Høsten 2011 gav Rawdna Carita Eira (1970) ut diktsamlinga løp svartøre løp/ ruotha muzetbeallji ruotha. Dette er forfatterens første bok, og debuten brakte henne en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris fra samisk språkområde.

Utgivelsen er tospråklig, diktene er trykt på norsk i den ene halvparten av boka, og ved å vende boka rundt finner du de samme diktene i nordsamisk språkdrakt. Til den samiske språkformen har Eira hatt hjelp av Heaika Hætta. Diktene er gruppert i tre bolker i boka, med et prologdikt foran og et epilogdikt bak. I prologdiktet forteller dikterjeget om hvordan hun tretten år gammel skjærer merket sitt i øret på en reinkalv som hun kaller for Svartøre. Og som et sangrefreng gjentar hun ordene ”løp svartøre løp” gjennom boka.

I første gruppe med dikt møter vi bestemor, áhkku, sammen med et ungt dikter-jeg. Diktene uttrykker kjærlighet og erindring, og skildrer hvordan bestemors kunnskap om en levemåte konkret og praktisk blir overført til barnet. Barnet og bestemor handterer reinslaktet og rører i blodet, de går i kirka og sitter blant rettroende – og de andre, mens barnet lengter ut til skaperverket utenfor. For det er der ute at barnet opplever og lærer slikt som siden skal være til nytte i et voksent liv på fjellet. Lyder, lukter og latter formidles. Et dikt forteller om lag på lag med bjørkeris rundt ildstedet, om hvordan små gjenstander faller ned mellom riskvistene og blir liggende – og slik blir de et bilde på minner som kan hentes fram seinere.

I andre delen av diktsamlinga er mange av diktene løse i formen, men med et fortettet innhold. Bevegelse avspeiles i diktenes grafiske oppsett, og vidda er scenen som diktene opptrer på. Reinen med svarte ører løper i vinden i reingjerdet. Dikter-jeget kaster lassoen, kjenner tauet brenne i hendene. Og mens reinsdyret løper rundt henne i reingjerdet, fast i tauet som langsomt strammes inn, drar dikteren oss med på ei reise sammen med henne og reinen vestover over fjell og landskap. Diktene navngir reindriftslivet, gjenstander, klær og hendelser, sansninger, vandringer i landskapet. Liv og død. Morgendis og soldogg, sandbanker og steinrevner, krekling og einerkvister. Bjørneseiden, spekalven og knivbeltet. Planter og innsekter, og lydene fra reinsdyra, kneppet fra klauvene, gryntinga og lyden fra bjellene.

I tredje del av diktboka skildres slaktinga av dyret som fanges i reingjerdet, og slik knyttes disse diktene sammen med starten der bestemor formidlet arvet og tilegnet kunnskap til barnet. Her skinner det også igjennom at dikter-jeget – om enn motvillig – kanskje må gi slipp på livet på fjellet. Ingen forskjønnelse er å spore, vi får høre om kniven og boltepistolen, og parteringa av skrotten. ”Det smeller fremdeles/ved bruddkanten/der fortid og fremtid støter sammen/lyden av knust uskyld//blodstrømmen risler/sakte gjennom/hvite plastrør”

I epilogen setter dikter-jeget det konkrete, sansede livet opp mot religionens lovede himmel, og konkluderer: ”så jeg tenker jeg blir her”.

Eira navngir, beskriver og sanser, og historiene tvinnes sammen i en musikalsk rytme. Jeg tenker meg at dikteren må ha hatt en melodi i seg mens hun skreiv mange av disse diktene, en flytende sangrytme. Noen tekster følger også en grafisk bevegelse, et oppsett med linjer som henger rundt på boksidene uten felles marg, og – fra dikt til annet – også med ordene ”løp svartøre løp” ute i høyre kant, som ei pil som peiker ut fra boksidene. Den åpne grafiske formen påvirker også måten jeg leser på, jeg leser saktere og kanskje mer nøye og reflekterende. Og det er det verdt, for under fortellingene om Svartøre og fjellvidda ligger historia om en levemåte som lever videre, tradisjonelt og fornyet på samme tid.

Rawdna Carita Eira. Foto: Gyldendal

Rawdna Carita Eira er utdannet adjunkt og har tidligere vært reineier og lærer. Hun har tidligere skrevet flere dramatiske stykker og publisert noen noveller. De siste sju årene har hun skrevet mange sangtekster, blant annet for artisten Mari Boine, men også sangtekster til teaterstykker, filmer og til Samisk Grand Prix. Forfatteren har også laget radio-hørespillet Maijen i huldrelandet, en radiofortelling for barn i 19 deler, som vant Medietilsynets Gullfuglen-pris i 2008.

Høsten 2012 setter Beaivváš Sámi Nášunálateáhter opp et nytt stykke av henne: Silbajavri/Sølvvannet. Eira har også tidligere laget dramatikk for Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš. I september 2011 var det premiere på bestillingsverket Guohcanuori šuvva/ Sangen fra Rotsundet. 2012 ble forfatteren nominert til Ibsenprisen for manuset til dette stykket, som henter handling fra en virkelig hendelse i Nord-Troms i 1791: To unge, fattige kvener tok livet av fem personer, og ble dømt og henrettet for drapene. Eiras tekst er poetisk, og hun har brukt salmer og joik for å uttrykke kulturforskjeller i stykket, dette framhever juryen som har nominert henne til Ibsenprisen.

Spør du meg, så har dikteren fortjent sine nominasjoner.

PS. Ibsenprisen 2012 gikk til dramatiker og komponist Fredrik Brattberg fra Porsgrunn.

Tekst: ©Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 3-2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s