Helen, husløs

– It’s a waste of life, sier Helen. 

Stemmen er klar og høy, men ansiktet og øynene er opphovnet. Hun sitter ved en søppelkonteiner mellom stasjonen og puben. Når hun ikke sitter der, ligger teppet hennes sammenbrettet under konteineren.

Vi passerer, og putter noen mynter i lua hun har foran seg. Eller hun får et beger med varm kakao fra kaffekiosken like ved. – Kaffe er for sterkt, sier hun. Vi ler. Men Helen insisterer på at hun ikke ruser seg. I alle fall ikke på annet enn alkohol. Det er flere uker siden sist jeg så henne, men nå sitter hun her ved konteineren igjen. Hun har det blonde håret i stram hestehale, og luggen er festet med søte kliper på toppen av hodet. Hun ler, og vifter meg av gårde.

Helen har vært hjemløs siden sist sommer. Om vi forstår henne rett, så havna hun på gata etter et brudd med en brutal samlivspartner. Tenåringsdatra har samfunnet tatt hånd om. Hvor gammel Helen er, det veit jeg ikke. Men i et land der tenåringsfødsler er overveldende vanlig, kan hun være godt under tretti. Hun ser ung ut, med sunne trekk. Ikke innfallen i ansiktet og hulkinnet som mange rusbrukere gjerne blir. På kaldeste vinteren er hun nesten lilla i huden, inntullet i tepper og med pappstykker under seg.

Den nye kjæresten hennes er rusavhengig. Han sitter ved konteineren når Helen ikke er der. Av og til er han der også når det er hennes ”vakt”. Han sitter på huk ved siden av henne, snakker lavt. En dag gråter hun. Kinnene er røde, øynene hovne. Han trøster.
Når Helen sitter ved konteineren, sitter som regel kjæresten på ei trapp ikke langt unna, med pappbegeret sitt. Noen ganger er han så bortreist at han knapt registrerer oss. Andre dager er han nærværende: – Cheers Love, sier han når myntene havner i koppen foran ham.

Helen har vært borte ei stund. Hun har vært sjuk, og hun har fått plass på et hospits for kvinner. Så sitter hun ved konteineren igjen. Hun har fått stelt neglene sine, nye løsnegler med skinnende hvit kant. Noen dager leser hun, eller tegner mens hun venter på at det skal havne mynter i lua på fortauet. Hun har en rå humor, og ler gjerne høyt.

Noen uker går. Jeg går forbi henne og kjæresten på trappa til en kiosk. Rød og blank i ansiktet står hun krum i ryggen og teller koppermynter i handa si. Igjen og igjen teller hun, handa skjelver. I natt har hun sikkert sovet ”røft”, som det heter her. Sovet ute, sammen med kjæresten. Han slipper ikke inn på hospitset.

En dag skjer det noe. På Helens plass, som er attraktiv fordi den ligger i et strøk med mange reisende som passerer på vei mot buss eller taxi, der dukker det en dag opp en mann med mørkt skjegg og oransje jakke. Han sitter nærmest i lotusstilling, og fanger blikket til de som går forbi. I to dager sitter han der, og Helen er borte. Så forsvinner han, og Helens kjæreste har tatt tilbake plassen. Selvsagt er det en historie knyttet til hendelsen. Mannen med den oransje jakken hadde plassen før. For to år siden. Like lenge siden som den tiden han har sittet inne.
– Da kan han ikke kreve plassen tilbake, sier Helen. – Two years, mind you!

De hjemløse, rusbrukerne, tiggerne – de har et eget samfunn med en indre rangordning og ”Codes of conduct”. Helen holder aldri fram handa, ber aldri om penger. Hun sitter rolig, gjerne med blikket senket. Hun er ”bedre” enn en del andre, de som tigger med framstrakt hand, som ber deg høglydt om penger. Som ber om mer når de allerede har fått. Hun er hakket høyere i rang. Dette er Helens verdighet.

Takk til Kari som har snakket oftest med Helen. Tekst og foto ©Hilde Kat. Eriksen