Jeg flytter til en fredelig by, og leser krim om byen jeg prøver å bli kjent med.
Anna peker mot Arden Street, en dag vi er på vei tilbake etter en tur på Salisbury Craigs i Holyrood Park.
– Der bor han, sier hun.
– Hvem, Ian Rankin? spør jeg. Jeg veit at forfatteren bor ikke så langt unna henne.
– Nei, Rebus, sier Anna, – den oppdikta detektiven.
Slik gjør vi oss kjent i byen, og i språket. Både Anna og jeg kom hit til Edinburgh, Skottlands hovedstad sist sommer. Ingen av oss har et lokalt, engelskspråklig jobb- eller studiemiljø å gå til – eller lære i. Vi må finne vår egen vei inn i dialekten, kulturen, byen og historia. En vei går gjennom daglig liv, møter med naboer eller andre som vi blir kjent med her, og gjennom jevnlige besøk på butikker, kafeer, biblioteket, museene og galleriene, eller kurs og andre organiserte aktiviteter.
En supplerende vei er gjennom litteraturen.
Denne vinteren i utlendighet har jeg lest rundt regnet femten bøker om Rebus, forfatteren Ian Rankins detektivseriefigur fra Edinburgh. Bøkene har jeg kjøpt når jeg har kommet over dem på bruktbutikker/ ”Charity Shops” i nabolaget, hulter til bulter har jeg lest historiene, uten noen kronologisk rekkefølge.
Rebushistoriene er med på å gjøre meg kjent med byen. Jeg leser om borgen på toppen av vulkanknausen, som hele byen sirkler rundt. Jeg leser om gatene nedenfor borgen, om High Street (The Royal Mile), om Cowgate og Grassmarket, om strippeklubber, puber, nasjonalmuseet og parlamentet. Rankin skriver om Leith og Portobello, New Town, Haymarket, The Meadows og Marchmont (der Rebus bor i Arden Street). Om byfolket som gjerne ”keep themselves to themselves”, om klasseforskjeller og om byens historie. Jeg går rundt med kartboka, eller tar bussen, og blir fortrolig med omgivelsene.
Hver gang jeg flytter, leser jeg lokal litteratur fra mitt nye hjemsted. Da jeg flytta til Trondheim for noen år siden, leste jeg Idar Linds bøker. Etter hvert blei jeg faktisk kjent med en av romanfigurene hans. Rettere sagt, en av de som hadde lånt av trekkene sine, historia og erfaringene sine til figurer i en av Linds trondheimsromaner. Og – jeg leste Kristian Kristiansen sine romaner, som gav meg litt av byens historie og noen viktige referanser for livet i trønderhovedstaden.
Som om byen fester seg i meg, både igjennom den direkte opplevelsen og gjennom referansene fra litteraturen.
I Edinburgh går lesinga av romaner og utforskinga av byen hand i hand, som man sier. Som om byen fester seg i meg, både igjennom den direkte opplevelsen og gjennom referansene fra litteraturen. Snart skal jeg reise herfra igjen. Jeg har bare tre rebusromaner igjen å lese.
– Har du brukt skjønnlitteratur som port inn til et sted?
Tekst og foto: ©Hilde Kat. Eriksen
