En spennende kjærlighetsroman, men den norske oversettelsen er ikke fullgod.
I februar i år er jeg på reise til Norge. Innom bokhandelen på Gardermoen griper jeg tak i en roman med fin forside og en baksidetekst som lover ”en fengslende bok som gir innblikk i både indisk og britisk kultur i en avgjørende epoke for begge land.” Boka «Østenfor solen» (2008) er skrevet av den britiske forfatteren og journalisten Julia Gregson.
Jeg kjøper pocketboka i norsk oversettelse (2010), fra forlaget Vigmostad & Bjørke. ”En historisk roman på sitt beste” lover baksideteksten videre. Fint, jeg har mange timer å vente før flyet nordover tar av, jeg slår meg ned i en stol og åpner boka.
Fengende er sant. Jeg fordyper meg straks i forehavendet til den unge kvinna Viva, figuren som fortelleren følger i første kapittel. London, 1928, Viva (som bodde i India da hun var liten) får oppdrag som anstand og reisefølge for to unge kvinner og unggutten Guy på ei skipsreise fra England til India. Vops! Synsvinkelen skifter til ei av jentene som trenger anstand. Greit, jeg liker synsvinkelskifter, det gir meg som leser en mulighet til å se fortellinga fra flere kanter. – Det blir det nok av. Synsvinkelen skifter mellom flere personer utover i romanen, i hovedsak Viva med forfatterdrømmene, Rose som skal gifte seg med en engelsk offiser og den utadvendte Victoria (Tor), venninna til Rose. Innimellom sveiver vi innom perspektivet til andre personer også.
Jeg opplever dessverre disse skiftene som ubalanserte, som om forfatteren vingler mellom personene sine. Som om hun ikke kan bestemme seg for hvem hun egentlig forteller om. De tre kvinnene kunne vært likeverdige hovedpersoner, eller historia kunne vært fortalt med fokus på en hovedperson, med de andre som viktige bipersoner. I stedet får jeg noen ganger i lesinga den oppfatninga at dette er en roman om Viva, andre steder i boka virker det som om forfatteren forføres av sin egen fortelling om Victoria, og helst vil følge hennes perspektiv gjennom handlinga. For min egen leseopplevelses skyld, holder jeg fast ved oppfatninga om at dette er Vivas historie – aller mest.
I løpet av reisa blir personene kjent med hverandre, og får også venner blant andre om bord, ikke minst den unge legen Frank. Når skipet ankommer India og disse unge menneskene går i land, tar det av. Forfatteren har, som baksideteksten lover, langt handlinga til en omveltende epoke i indisk (og dermed britisk) historie. Hun gaper høyt, og gir mye, Julia Gregson. Vi får glimt av politiske stridigheter og religiøse konflikter, britisk arroganse overfor indisk befolkning – og de mange britene som jobber for å hjelpe – men som ikke er sikker på om det de gir faktisk er til hjelp for indere.
Forfatteren holder oppe et driv i handlinga, det er dramatisk, men ikke sentimentalt. Spennende er det, og eksotisk for oss som ikke kjenner landet. Om forfatteren har klart å skildre epoken korrekt kan ikke jeg vurdere, jeg har ikke større kunnskap om indisk historie. Men noen figurer, hendelser og sammenhenger i handlinga virker litt lite tilforlatelige. Hvorfor vet figuren Frank så mye om tilfeldige hendelser, uten at det er begrunnet i fortellinga på noen måte? Er det fordi forfatteren trenger en person som kan skape en sammenheng? Hvor troverdig er den gale gutten Guy og hans handlinger?
Til dere som liker romantiske historier med eksotiske og delvis realistiske rammer, så anbefaler jeg ”Østenfor solen”.
I begynnelsen av boka hender det at skildringene kan bli i overkant klisjéfylte, romantiske og vakre. Jeg stusser først på hvorfor forfatteren har gjort dette i en roman som streber mot å være mer enn kun underholdning. Etter hvert faller dette litt på plass – det er en tiltenkt kontrast til mer brutale og direkte skildringer lengre ut i romanen.
Det jeg ikke kan bifalle i denne boka, er oversettelsen. Stadig lurer jeg på om setninger kan være maskinoversatt, og utover i romanen blir jeg sikrere og sikrere på at norsk ikke kan være førstespråket til oversetteren. Eksemplene på setninger og avsnitt som ikke er gode (og til tider faktisk feil) blir så mange at jeg velger å overse dem, til slutt.
Til dere som liker romantiske historier med eksotiske og delvis realistiske rammer, så anbefaler jeg ”Østenfor solen”. Til mine norsklærervenner og filologlesere: ikke les boka på norsk! Du vil gjøre både deg selv og omgivelsene matte gjennom utbrudd og høglesing av umulige setninger og fraser. Boka er tross alt på 550 sider.
For «Østenfor solen» mottok Julia Gregson i 2010 en litterær pris fra Mauritius, ”Le Prix Le Prince Maurice du Roman d’Amour” (Le Prince Maurice pris for kjærlighetsromaner). Det er den riktige prisen for denne boka. En dramatisk kjærlighetsroman, som holder fast lesere som liker en lykkelig slutt.
Tekst og foto: ©Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 