– Nå kunne jeg vært i Kirkenes, på den ambulerende Finnmark internasjonale litteraturfestival (29. februar – 4. mars 2012).
Jeg skulle landet på Høybuktmoen flyplass og forlatt flyet sammen med forfattere, festivalbesøkende og venner, ordnet skyss inn til byen, slengt bagasjen inn på et av byens hotell, og strenet av gårde til første programpost. Kanskje skulle jeg fått med meg åpninga torsdag kveld. Fredag morgen skulle jeg valgt mellom en programpost om kvensk litteratur og en tur til Neiden.
Deretter skulle jeg hastet avgårde for å få med meg lynkurs i kvensk eller samisk språk, før jeg kunne rusle til Poetisk Salong, og videre til Nordnorsk Forfatterlags lansering av 40-årsjubileums-lydbok. Lørdag ville jeg absolutt fått med meg programposten Russiske forfattere, og Poesislam, i mellom alt annet. Søndag morgen ville jeg satt meg på bussen til Murmansk, en todagers ekspedisjon til nærmeste nabo – sjølsagt sammen med Irene Larsen (En lys veranda), som en oppfølger til den kjente Moen-ekspedisjonen under Kalottspel 2010. Denne gangen dog uten telt.
Jeg har vært i Kirkenes før. Aller mest har jeg vært på føde- og barselavdelinga på sykehuset der, flere uker til sammen. For et par av ungene mine har den første livsreisa vært å krysse Varangerfjorden, fra sør mot nord. Om det har vært den viktigste reisa, det veit jeg ikke, siden har vi pakka pikkpakket vårt og kryssa både Trondheimsfjorden og Atlanterhavet, Tromsøysundet og Nordsjøen. Fra østkyst til østkyst – og stadig vekk mot vest.
Vi er på østkysten igjen, denne gangen i Storbritannia, i Edinburgh, byen med eget forfattermuseum, kafeer der bestselgende forfattere har skrevet bestselgerne sine, blomstrende hager i februar, byen med pubene og bruktbokbutikkene, whiskysjappene, kiltene og sekkepipene, steinhus og brostein, brostein, bakken opp til The Castle, bakken ned fra The Castle, monumentene og kirkegårdene, – og festivalene, musikkfestivalene, teater- og litteraturfestivalene, filmfestivalene, de altomfattende kunst- og kulturfestivalene.
Vi er hos skottene, folket i nord med den nøysomme attityden og den sterke patriotismen – men også med den klare erkjennelsen av å være et blandet folk. I øyeblikket ønsker halve befolkninga i Skottland løsrivelse fra moderskipet, den andre halvdelen av befolkninga synes det er greit med eget parlament – slik de har i dag, men ønsker fortsatt likevel å være en del av Storbritannia.
Nasjonalisme er noe vi kjenner igjen. I Norge hadde vi den store nasjonalromantiske bevegelsen fra dansketida og fram mot løsrivelsen fra Sverige i 1905. Sterk patriotisme og nasjonalfølelse preget folkene i Norge under okkupasjonen i 1940-1945, og under og etter frigjøringa i 1945 (1944 i Øst-Finnmark). Den nordnorske bølga på 1970-tallet bar fram en styrket sjølfølelse og sjølbevissthet for folk i nord, og det store samiske løftet videre utover fra 1980-tallet har vært svært viktig for samefolkene. Også kvenfolket og etterkommere av finske innvandrere har stolt løftet nakken og erklært at også vi er en del av kulturen(e) i staten Norge. Alle holder fram det som er særegent for sitt folk, det som skiller oss fra de andre.
Da er det godt at festivalene finnes. Festivaler der vi kan møtes i grenselandet mellom kulturer, språk og kunstarter, der vi kan lete etter det som er felles. De internasjonale, tverrkulturelle, sjangerbrytende og grensekryssende festivalene!
Tekst og foto: © Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 