Gassmannen ringer alltid to ganger

Det ringer på. Det   RIIIIIIIIIINGER på. Jeg sitter i senga og leser, ja, dere som kjenner meg, det er lørdag morgen, klokka er litt over ni og jeg er faktisk ennå i senga. Jeg leser en dameroman jeg kjøpte i går på en av de mange veldedighetsbutikkene i nabolaget.

En Sophie Kinsella-roman, eller, rettere sagt ”SOPHIE KINSELLA writing as Madeline Wickham”-roman. Forvirrende nok er sistnevnte navn forfatterenes eget. Jeg har nettopp lest et intevju med Kinsella i et av de mange skribentmagasinene her i Storbritannia. Og joda. Jeg SA til meg selv på bruktbutikken at bokkjøpet var ment for kanskje å fravriste forfatteren noen skriveknep. Etter tolv linjer er jeg fanget av handlinga. På side 183, akkurat i det Heather, den ondsinnede ”later som om vi er beste venner” fra fortida enda en gang skal til å knytte nok en maske i hevngarnet hun planlegger å sette fast den alltid snille og lett utnyttbare Candice i, fordi Candices far en gang i tiden lurte Heathers far, da er det at det ringer på. Flere ganger og lenge. Det må være noe dramatisk på gang.

Jeg er kjapt ute av senga, og løper gjennom leiligheta. Barfot, med knelange tights, t-skjorte og hettejakke løper jeg ut i trappeoppgangen og ned til inngangsdøra. Utenfor glassdøra står en middelaldrende mann med ”salt og pepper”-hår (en engelsk måte å si grå på, tror jeg), blå ytterjakke og et måleapparat i handa. Jeg åpner, og han løper inn, mens han roper at han skal måle gassen. Gassforbruket, antakelig. Jeg trør på dagens post på golvet ved brevsprekken, et postkort fra Tromsø Kunstforening, som inviterer meg til åpninga av årets festivalutstilling. FILMfestivalutstilling, I presume, ettersom det er TIFF-tid i Tromsø. I Nordens Paris skjønner vel alle slikt uten at det må presiseres. Uansett, festen var i går.

Smilende venter mannen på toppen av trappa, jeg vifter at han bare skal gå inn i leiligheta, men han insisterer: – Ladies first. Han ser ut som en kopi av helseforetakslederen Jan Erik Thoresen, men jeg vedder på at lønna ikke er den samme for gassmåling som for sykehusledelse. Men, hvor er gassmåleren? Jeg er ingen kløpper i gasspørsmål, mine norske erfaringer i dette spørsmålet har vært knyttet til det gassdrevne kokeapparatet på hytta i Komagvær, bygda ved Varangeren som har kun en fastboende person (men mange hytter).

Jeg henviser mannen til et skap under kjøkkenbenken. Han kikker på meg, spør om gassmåleren er der? Jeg slår opp skapdørene og bedyrer at det er den. – That’s the boiler, sier mannen. Det er gassbrenneren. Hvor er da måleren? Den energiske og kanskje noe utålmodige mannen river opp skapdører og graver i skapene. En tanke slår meg. Jeg har vært ute for noe lignende før! En mann var innom for noen måneder siden for å kontrollere brenneren og måle eventuelle lekkasjer av dette skumle stoffet uten fast form. Han var da vel ute på trappa ned til bakhagen en sving, ikke sant? Og der er det en liten bod.

Lykkelig bedyrer jeg til den gråhodede gassmålermannen at han kan forsøke seg der ute. Han ser fortsatt ut som han ikke tror at jeg vet hva jeg snakker om. Det er godt mulig at han har rett. Men mannen finner det han er ute etter, det er tydeligvis en gassmåler i boden på baktrappa, og få minutter etter spretter han fornøyd ut av huset, med alle dører åpne etter seg. Tilbake står jeg, barfot, med Kinsella ventende på nattbordet.

Tekst og foto: ©Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s