Thor Robertsen (red)
Den finske arven
En antologi om det finske Finnmark
Norsk-finsk forbund, sakprosa, 264 sider
Den finske arven er en antologi gitt ut i Norge av Norsk-finsk forbund. Redaktør er Thor Robertsen, som med seg i redaktørgruppa har hatt trioen Olav Beddari, Nils Petter Pedersen og Morten Thuv, som alle har tilhørighet i Varangerområdet i Øst-Finnmark.
Boka er delt i tre bolker, som tar for seg henholdsvis hvor de finske innvandrerne kom fra, hvordan de har påvirket samfunnet i nord, og som en avslutning forsøker redaksjonen å plassere seg i debatten om det finske i Norge. Halvparten av artikkelforfatterne er norske etterkommere etter finske innvandrere i Øst-Finnmark, bak mange av de andre bidragene står finlendere med et forhold til den nordnorske landsdelen.
Boka gir et bredt bilde av et innvandringsmiljø, i hovedsak fra 1860-tallet og fram til i dag, og den kan tilføre den alminnelige leser mye kunnskap om å være norsk-finsk i Norge – historisk og i dag. Artikkeltilfanget er mangslungent og favner vidt. Her er artikler om vandringer mot Ruija (”Nordlyslandet”), og om eldre generasjoners liv som finsk ved norskekysten. Her er artikler om språk og identitet, om finske slektsnavn og om finske sangskatter i Nord-Norge.
Leseren møter den aktive og livlige Sirpa Jakola, en av nyinnvandrerne i ei av de finske bygdene i Øst-Finnmark, og får høre hennes historie og hennes erfaringer. I antologien fortelles også om arbeidet med Innvandrermonumentet – monumentet over den finsk/svenske innvandringen til Finnmark, flott plassert foran Statens hus i Vadsø, og om å være finsk jente på fileten i Vardø (dengang Finotro) på sekstitallet.
Det foregår en debatt, om finsk og om kvensk i Norge. Hva er hva og hvem er hva, og hvorfor brukes begrepene slik det gjøres i dag? I noen av de kvart hundre artikler i denne boka omtales miljøene knyttet til det finske/kvenske ved Universitetet i Tromsø i såre og til dels kritiske ordelag. Det kan kanskje handle om at ei gruppe innvandrer-etterkommere føler seg definert av personer og miljøer de sjøl ikke har vært med på å gi definisjonsmakt til. Denne boka er nok meint som å være den stemmen som ikke blei hørt da det norsk-finske miljøet i Norge og det gamle finske språket som fortsatt er i bruk på steder i landsdelen, fra offisielt hold på nasjonalt nivå blei gitt navnet kvensk.
Hovedargumentene mot bruk av kven-begrepet synes å være at kvennavnet ikke brukes eller er kjent i Finland, og at eldre norsk-finner husker ei tid da begrepet kven blei brukt med negativ valør. Men det kan synes som det også ligger andre og mer sammensatte årsaker bak motstanden mot å ta tilbake kvenbegrepet og fylle det med verdighet og positiv symbolverdi. Dersom jeg forstår artikkelforfatterne rett, eksisterer det en dypere uenighet om hva kvener og kvensk språk er, og også om hvilken plass kvener/norsk-finner skal ha i det norske samfunnet.
Leder i Norsk-finsk forbund, Nils Petter Pedersen avslutter boka med å oppfordre norsk-finner til ikke å basere seg på krav til norske myndigheter utover respekt og aksept, og han skriver videre:
”I ei tid der det flerkulturelle og integrering framstår som viktige verdier i samfunnsdebatten, er det sider ved debatten som samtidig oppleves som vanskelig og problematisk. Det er et paradoks at dyrking av etnisitet faller sammen i tid med integrering som sentral verdi. Krav om egne minoritetsrettigheter og, for ikke å snakke om urfolksrettigheter samtidig, ligger fortsatt fjernt fra vår måte å løse viktige samfunnsoppgaver på – på vårt vis. Vårt vis er forankret i aktiv deltakelse i demokratiske prosesser. Vi kan bidra med mange års erfaringer som innvandrere og minoritet i Norge.”
Antologien kan framstå som sprikende i all sin mangslungenhet, men har du interesse for temaet innvandring, så les gjerne denne boka. Og all respekt for det store arbeidet som er lagt ned for å belyse så mange sider ved en viktig del av vår innvandringshistorie!
© Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 4-2010
Hildekatblog 