Sju orrer om morgenen

 
Brått skjønner jeg at det er en levende skapning foran meg. Rett ved joggeskoen min borer en liten figur seg ned i lyngen. En lemen, ei mus, eller et levende måsegg med føtter og dun? Den lodne lille skapningen vifter med korte vinger, signaliserer at den er en fugl. Gyldenbrunspraglet, nesten ikke til å skille fra lyng og fjorårsgress. Jeg står stille. Helt stille, vender blikket rundt for å se om det er familie i nærheita. Der, rett til høyre for meg er det en til. Den ligger stille, trykker seg ned i landskapet.
Så dukker foreldrene fram, orrhanen og høna, like ved den andre kyllingen. De beveger seg urolig, men kakler ikke, løper ikke. I likhet med meg forsøker de å få overblikk over situasjonen, vurdere neste trekk.

Fortsatt står jeg stille, men som om jeg tror at de forstår meg, snakker jeg til fuglene. – Så fine dere er, sier jeg. – Utrolig fine! De små er bare centimeter fra føttene mine. De voksne kanskje en liten meter unna. Kanskje mindre. Jeg venter på at de skal flakse og kakle, spille syke, lede meg vekk. Minuttene går, det rykker i vingene til hunnen og hannen. De beveger seg i bitte små sirkler, tett ved meg. Hanen har utspilt hale, som ei vifte. De røde øyenbrynene drar blikket mitt til seg. Ungene trykker.

Så går signalet! De voksne fuglene bakser og kakler, og med ett livner det til foran meg. Jeg rekker å telle minst fem unger som virrer og kaver opp av lyngen, men likevel har et mål: bort fra meg, hushøy som jeg står der med mine 157 cm. Et menneske, som denne ene morgenen tok av fra den oppkjørte lysløypetraseen, valgte en smal sti i lyng og bjørkekratt, rett ved ei lita myr. De voksne fuglene løper i motsatt retning av ungene, langs stien jeg kom på. Jeg forstår et hint, snur og følger dem, lar ungene i fred. De to fuglene klager og klukker, som var de sjuke. De løper i sikk sakk, på hver sin side av stien. Sjekker hele tida om jeg følger etter. Så slipper hanen taket, sakker etter, mens høna fortsetter sin utrettelige taktikk for å få mennesket unna avkommet.

På en liten, tørr knaus rett ved en myrvåt dump i stien dreier hun av, setter seg ved et lågt kratt. Så kakler hun. Og lar meg gå.

Appendiks: Jeg forstyrra nok en familiesammenkomst, for orrfugl, Tetrao tetrix er polygame, hunnen passer vanligvis ungene aleine.

© Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s