– Vi som tror at salsa er en saus

”Mambo”, hvisker dansepartneren. Høyrefoten min går bakover. Bakover, fram. Venstre fot fram, tilbake. Den unge, mørke mannen som jeg i noen minutter er koblet til, åpner venstrehanda, han gir mi høyre hand et lite trykk, jeg dreier med klokka om mitt eget midtpunkt, før jeg er tilbake igjen. Bakover, fram.

Én ting er å danse på linje… Omlag trettifem mennesker fordelt på tre rader følger bevegelsene til instruktørene i Tromsø Salsa.

”En, to, tre, -, fem, seks, sju, -!” Instruktøren teller. ”Mambo Basic! Back! Til siden! Turn!”

Av og til flytter bare ikke føttene mine seg. De står bom stille. Men så er jeg med igjen. Venstre fram, stepp, tilbake, høyre bak, stepp, fram.

På sjuende taktslag skal høyrefoten min peike mot klokka 2. Sier instruktøren. Og så; rundt!

”Gå, gå, gå, -, gå, gå, gå, -!”

”Dann sirkel!” – Oh, sh… no kjem det je itte kan! Pardans! Det må være minst sju år siden sist en mann ledet meg over et dansegolv. Jeg er ikke engang sikker på om det VAR et dansegolv? Det aller siste klare pardansminne er fra en låve, dansepartneren kledd i julenissedrakt. Mitt nest siste pardansminne er fra et julebord, ute. Ei hardtrampa slette i snøen, omgitt av trønderske trær. Latinolignende dans i dunjakker og fjellsko.

På kurs er man for å lære! Og nå har jeg dansesko (fra Paris, som om det skulle hjelpe…)!

Første dansepartner er en kar langt større enn meg. Han ser hyggelig og passe usikker ut, han går bare litt-fram-og-tilbake med beina, mens han forsøker å få meg til å svinge rundt min egen akse, i riktig retning. – Jeg har ikke sagt at det er lett! Jeg starter med feil fot, og havner langt fra dansepartneren, og faller heller ikke inn i dansen igjen etter denne ”sirkel-dekorasjonen”.

”Sirkulér!” ropes det.

Alle damer går til neste dansepartner. Denne er fryktelig ung, søt og sjenert. Taktarten han fører meg etter er hans personlige og særegne. Det er helt greit. Jeg er så konsentrert om å få føtter og kropp flyttet i riktig retning og i rett rekkefølge, så jeg legger likevel ikke så godt merke til musikken.

Vi sirkulerer igjen. Neste partner er idrettsmann, helt sikkert! Målretta og veltrent; løper eller skiløper denne karen, garantert! Svetten renner langs nesevingen hans (jeg våger ikke TENKE på min egen nese, denne dagen dekorert med ei stor, Rudolf-rød kvise i front). Han er helt konsentrert om oppgaven som den som skal føre damer over dansegolvet, i salsatakt. Og det klarer han, til og med meg! Et plutselig øyeblikk kjennes det som om jeg faktisk danser.

”Sirkulér!”

Og noen ganger føler man seg som en idiot. I en fremmed manns armer. Nå har jeg havna hos en som er ung, blond og flink, og har dansa før. Men hva hjelper det, når det er MEG han får utdelt til å lede over golvet.

”Mannen fører, mannen fører!” Instruktørene insisterer. ”La deg lede!”

Jepp. Men jeg veit ikke hvor denne dansepartneren vil med meg. Tegnene han gir meg er for sofistikerte, for viderekomne. Eller kanskje bare ikke tydelige nok for den tungnemme. Jeg står bare der, stirrer på ham. Han sier, tålmodig og vennlig; ”Nå skulle du gå rundt.”

Jeg er svett. Jeg er sulten, jeg har ikke spist siden lunsj. Og nå er det kveld. Tenke eller snakke kan jeg ikke, til det er glukosenivået for lavt. Høyreleggen er stiv etter mange uvante bak-steg, men kroppen er varm og fornøyd, og ja: Salsa svinger!

© Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s