Mona Mörtlund
Mörtlunds Mona / Mörtlundin Mona
Black Island Books 2009. Dikt, 64 s.
Tornedalsforfatteren Mona Mörtlund (1957) er ute med sin andre diktsamling på svensk, etter å ha gitt ut barnebøker og dramatikk på tornedalsfinsk (meän kieli) siden 1986. Mörtlunds Mona/ Mörtlundin Mona er gitt ut på Luleå-forlaget Black Island Books.
Tittelen indikerer en tematisk sammenheng mellom diktene i boka; Mörtlunds Mona, noe som peker mot at jeg-personen i diktene er en virkelig eller fiktiv utgave av forfatteren selv. Vi får møte jentungen Monas oppvekst i et flerspråklig grensesamfunn på 60- og 70-tallet. Forfatteren benytter barnets synsvinkel, hun forteller historiene sine gjennom korte tekster, preget av prosaens fortellerstruktur og av poesiens konsentrerte språk. Diktene er skrevet i et enkelt, konkret og nært språk, og med en form som bærer det fortellende innholdet godt.
Diktene byr på historier om oppvekst i et lokalsamfunn der flere folkegrupper lever sammen, men der dette er et tema som sjelden snakkes om; ”En del av mine kompisar är samer/men det vet jag inte om//Vi pratar aldrig om sånt/Vi pratar om killar och frisyrer och kläder// Att jag inte heller själv är en riktig svensk/pratar vi inte heller om”. Diktene viser fram mødre, tanter og bestmødre, venninner og søsken, pinsevenner og læstadianere, og misjonærer som bringer beretninger om Afrika og Asia til barna i Kangos.
Diktsamlinga er politisk, i den forstand at den tematiserer en oppvekst i en minoritetskultur innenfor det svenske storsamfunnet. Lille Mona vokser opp i trygghet i minoritetskulturen, der det tornedalfinske berøres ikke bare av storsamfunnets svenske språk og kultur, men også av hele det moderne etterkrigs-samfunnet og av amerikansk kulturpåvirking. De ser amerikanske tv-serier, og hører på amerikansk musikk, som vi gjorde også på den norske sida av grensene i den samme perioden. Det er i et hele tatt mye å kjenne seg igjen i her, for de av oss som vokste opp i utkantbygder på Nordkalotten i den samme perioden.
Diktsamlinga avsluttes der læstadianske farmor snakker om denne nye, fryktelige tiden, der skjørtene er kortkorte, og; ”…förfärligt är det, säger hon,/att de inte ens kan modersmålet längre//Mamma suckar,/säger at vi bor ju andå i Sverige//Jag lyssnar förstrött,/nynnar på Soldier Blue”
© Hilde Kat. Eriksen
Nordnorsk Magasin 4-2009
Hildekatblog 