Jo, jeg skulle fortelle om Trixie, katta som flyttet fra oss. La oss håpe saken er foreldet. Vi var øyfolk, som ennå på 60-tallet hadde et par timers båttur til nærmeste by. Du tok ikke katta di til veterinæren. Du tok katta di med til den lokale kompetansen på avliving dersom noe feilte henne.
Trixie var gråstripete og leken, men ikke reinslig. Reinslighet lærer kattunger seg som oftest ganske raskt. Men ikke Trixie. Kanskje hun hadde matallergi, kanskje noen enzymer ikke ble spaltet riktig i magen hennes. Hvem tenkte på slikt? Kattungen var ikke reinslig, det var konklusjonen. Denne konklusjonen førte som regel til en endelig løsning. Men hvem ønsket å ta beslutningen om avliving, og når måtte den tas?
Kanskje fikk familien ekstra beslutningsvegring fordi vi akkurat denne ene vinteren hadde nære naboer like ved Gammelskolen, en liten familie der minstejenta hadde lagt sin elsk på Trixie. Men hun fikk ikke lov hjemme til å ha katt. Jenta kom til oss og lekte med kattungen, om så hver dag. – Mi si Trixie, sa hun. Hennes katt.
Trixie utløste beslutningen selv. En kveld var hun ved et uhell blitt innestengt på pappas arbeidsrom. Der gjorde hun fra seg på arbeidsbordet. Det var det. Ungkatta ble båret til en eldre mann som pleide å ta seg av slike saker. Henrettelsen ble utført, et ritual i flere avgjørende faser, som skulle hindre halvgjort arbeid.
Neste morgen satt Trixie på trappa da vi kom ut. Muligens noe fortumlet, men avgjort i live. Bare det ene øret var skadet, halve øret var vekk. Turen gikk til den eldre naboen. – Nei, han hadde tatt livet av katta. Definitivt. Deretter var hun blitt plassert på askedungen.
Kanskje kjenner du ikke til askedungen? Alle hus på bygda hadde en dunge der aska fra vedkomfyren ble tømt. Der la vi også hermetikkbokser og annet avfall vi ikke fant nytte for. Jevnlig grov vi ned avfallet fra dungen.
Kroppen til den avlivede Trixie var blitt plassert på naboens askedunge over natta. Og i løpet av nattetimene hadde reven hentet kattekroppen. Det kunne naboen se av sporene i nysnøen. Potespor fra et kattedyr førte vekk fra dungen. Og mannen var sikker i sin sak. Sikker var vi også. Trixie lå i kattekassen hjemme. Livs levende.
Men Trixie ble ikke lenge hos oss. Raskt valgte hun å flytte. Det sier jeg ikke noe på. Et slikt svik fra menneskene sine? Den unge katta flyttet selvvalgt til den vesle nabofamilien, der minstejenta gledet seg stort over å ha Mi si Trixie sammen med seg hver dag.
Nei, nabomannen ble aldri mer brukt til slike oppdrag.
– Han var blitt for gammel, sa de voksne.
© Hilde Kat. Eriksen
Hildekatblog 