Katter II

På pappas skrivemaskin blei metallbokstaver pressa gjennom sverteband for å fortelle historiene om Nusken, Sofus og Trixie, Kornelius, Siri og Miri og villkattene. Hvor fortellingene mine blei av, veit jeg ikke. Men før nedskrivingene døde Sofus.

Jeg var ganske lita da jeg fikk min egen kattunge igjen, i tillegg til Nusken. Kanskje tre år. Sofus var en mørk og stripete liten kattemons. Kanskje var han barn av Nusken, kanskje var han broren hennes, fra et seinere kull. Egen kattunge var veldig stas. Jeg lå på golvet ved siden av kattesenga og fulgte med når ungen diet, og ventet spent dag etter dag på at øynene skulle åpne seg. Så skulle kattungen ut av kassen, forsøke seg på å få små poter til å ta feste på glatte golv. Etter hvert kom de spennende dagene da jeg ivrig satte tefat med melk foran den lille snuten, dyppet fingeren i melka og lot kattungen slikke av. Joda, lære seg å drikke gjorde kattungen snart. Så skulle den lære seg å gå i trapp. Og endelig kom tida for å leke ute.

Men en dag kom ikke Sofus inn. Han var borte i mange dager. Det var dramatisk. Hadde reven tatt ham? Var han spist opp? Satt han fast et sted? En ettermiddag jeg var på vei ned trappa og ut, fant jeg ham. Han var kommet hjem, og hadde klart å slepe seg opp til avsatsen midt i trappa. Der lå han, sammenrullet med snute mot hale. Sofus hadde fått kattepest. Eller harepest, som det egentlig het. Pesten førte til lammelser og død, det var sjelden at lammelsene slapp taket og at kattene overlevde.

Jeg ble pyntelig ført opp i leiligheta igjen, og pappa tok med seg Sofus ut og ned i fjæra. Seinere kom han inn igjen, og kunne fortelle at nå var Sofus på månen. Pappa hadde kasta ham opp dit. Om jeg gikk ut, og så godt etter opp mot den lysende måneskiva, så kunne jeg nok se en mørk flekk der. Det var Sofus.

Det var en trøst i fortellinga. Jeg kunne stå ute og se etter Sofus, slik fantes han ennå for meg. Men etter hvert ble jeg mer og mer sikker på at dette var nettopp bare ei fortelling, og at Sofus lå nedgravd et sted i fjæra. Den gradvise innsikten ødela likevel ikke månefortellinga for meg. Kanskje begge deler var sant.

© Hilde Kat. Eriksen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s